Victoria (Laia Costa) er fra Madrid, men hun har bodd i Berlin i tre måneder. Hun kjenner ingen og føler seg utenfor og ensom. På vei hjem fra en nattklubb møter hun Sonne (Frederick Lau) og kompisene hans. Desperat etter å føle en eller annen slags tilhørighet til byen og til et annet menneske blir hun med dem ut i Berlin-natten. Det som starter som uskyldig moro, blir plutselig blodig alvor når en av guttene skylder noen farlige folk en tjeneste.
Filmen er spesiell på flere måter, men den mest åpenlyse er at alt er skutt i én lang tagning. To timer og tjue minutter uten stopp, klipp, pause, eller dataeffekter. Og kunststykket, for det er det virkelig, er utført av den norske filmfotografen Sturla Brandth Grøvlen. For skuespillerne må dette også ha vært en ekstremt krevende øvelse, men de gir alt og leverer en av de råeste og mest troverdige prestasjonene jeg har sett på lenge.
Manus og regi er også forbilledlig. Victorias desperate søken etter medmenneskelig kontakt etableres helt fra start noe som gjør at valget hennes med å ta av gårde med vilt fremmede er forståelig. Da hun også senere forteller Sonne om sin spesielle oppvekst, forklarer det også hennes behov for spenning og det å kjenne seg levende. En filmopplevelse helt utenom det vanlige.