Alle burde ha sin egen minion eller to. Fantastiske små, gule klumper som renner over av personlighet og sjarm. Ofte er det slik at morsomme ”sidekicks” ikke klarer å innta hovedrollen, men det gjelder ikke for minions. De rocker helt på egenhånd også, og vil garanter få frem smilet hos både store og små.
Tidligere kjenner vi de fra «Grusomme meg» hvor de er lakeiene til superskurken Gru. I «Minions» får vi hele forhistorien, minus hvorfor de snakker italiensk. Det er fremdeles et mysterium. Men vi får se hvordan de allerede som små amøber valgte å følge den største og skumleste fisken i dammen, og hvordan de er absolutt lykkeligst når de har en superskurk å jobbe for.
På 60-tallet var de et øyeblikk uten sjef, og det brøt ut en stor depresjon blant dem. Noen modige få, Kevin, Bob og Stuart drar derfor ut i verden, nærmere bestemt til en skurkekongress i Orlando, for å overtale Scarlet Overkill til å bli deres nye sjefsskurk. Men som så ofte med minions, så går ikke alt helt etter planen.
Filmen har noen partier som er litt skumle, men først og fremst er den veldig morsom. Alle grunnene til at du likte de små skurkene fra før blir enda tydeligere, og jeg er nå offisielt superfan. Minions ruler.