Så tilsynelatende enkelt kan det gjøres: En skuespiller og fire stoler, en kurv og noen ark. Og en god tekst. Men alt henger på den ene skuespilleren. Thea Stabell har skapt en forestilling som griper og berører. Det handler om å bli gammel og om å miste taket, å gli inn i mørket.
En fullsatt sal – Multisalen i Kilden – av godt voksne mennesker tok imot med lyttende stillhet og varm applaus. De fleste har sine egne erfaringer med demens i familien, og jeg vil tro mange fant igjen egne opplevelser i dette nydelige og alvorlige teaterstykket.
Kanskje fortellinger kan hjelpe oss med dette vanskelige, sier hun. Og så velger hun to fra diktningen og en fra virkeligheten, og med begrunnelsen at diktningen er like virkelig som virkeligheten, vever hun sammen to tråder fra Shakespeares Kong Lear med den sørgelige historien om Jorunn Marie Bukkøy som første mars 2010 ble funnet død i et rosebed utenfor blokken der hun bodde i Oslo. Selve tekst-konstruksjonen er mesterlig godt gjort. Vi møter tre gamle og deres omgivelser. Kong Lear og jarlen av Gloucester har begge familie og alderens galskap spilles ut i forhold til barn og arv. Jorun Marie Bukkøy hadde ingen familie. Thea Stabell framstiller henne så livaktig der hun kjederøyker, danser swing, mestrer jobben til det perfekte, holder alt i orden – inntil det begynner å glippe.
Thea Stabell er 77 år og har lang fartstid både som skuespiller og instruktør og hun ble Norges første professor i skuespillerfag i 2006. I denne forestillingen er det nærmest den perfekte skuespiller vi får oppleve. Små bevegelser, utsøkte detaljer i mimikk og kroppsspråk, nydelig og tydelig tekstuttale, alt sammen er en professor i faget verdig. Etterpå, når alt er over, har vi som tilskuere fått noen nye perspektiver på aldring og alderdom. Vi har ledd litt, humret også, og fått åpnet noen dører til et av Shakespeares mesterverk og sett noe om forhold mellom generasjoner. Og noe om hvordan vi bedre kan ta vare på våre egne gamle.