Entusiasmen for Baltikum skinner gjennom allerede i Hege Boman Grundekjøns innledning til den 272 sider lange boken hun har brukt to år på å skrive. Så er hun da også en kjenner. Ja, mer enn som så; både hun og mannen, Kristiansands forrige «borgermester», Arvid Grundekjøn, må betegnes som aktører i de store omveltningene som Estland, Latvia og Litauen har vært gjennom særlig siden 1989–91 - omveltninger som har kommet på toppen av en allerede turbulent fortid.
At de tre små Østersjø-nasjonene har klart å bevare sine nasjonale identiteter etter å ha vært kasteball mellom diverse undertrykkere opp gjennom århundrene, er smått utrolig.
Som tittelen sier, har Hege Boman Grundekjøn konsentrert seg om Norges forhold til Baltikum. Lenge var det som en velordnet families instinktive aversjon mot den lurvete fetteren, men etter Sovjetunionens fall og balternes dramatiske overgang til selvstendighet i 1991, har forbindelsene gradvis blitt tettere og bedre. Blant ekteparet Grundekjøns bidrag er blant annet hans tidlige rolle som honorær, latvisk generalkonsul i Norge, og begges stadige politiske, økonomiske og kulturelle trådtrekking.
Boken er definitivt sakprosa. Den som vil lese skjønnlitterært om Baltikum, og da særlig Estland, henvises til Sofi Oksanens glitrende romaner.
Hege Boman Grundekjøns innfallsvinkel er primært enkeltskjebner hun har fått kjennskap til, mange av dem personlig. Den estiske frihetskjemperen Mart Niklus, hvis liv gir assosiasjoner til Nelson Mandela, er bare én blant mange. At det faktisk kan bli i overkant mange, må tilskrives forfatterens iver.
Noe jeg derimot savner - selv om det jo ikke henger direkte sammen med forholdet til Norge - er utfordringene knyttet til de store, russiske minoritetene i Baltikum. De hadde fortjent mer enn én setning under «Avsluttende betraktninger».
Men alt i alt: et godt innblikk i Baltikum.