Som tittel på en bok kan «Den hvite slavehandelen» nesten virke overdrevent tabloid. Men ikke bare var trafficking av norske jenter et reelt og sannsynligvis nokså utbredt problem på slutten av 1800- tallet og begynnelsen av 1900-tallet. «Hvit slavehandel» var også et etablert uttrykk, både i pressen, på folkemunne og, etter hvert, i forvaltningen.
Hvit slavehandel viser til en praksis som var mulig i en tid der interessen for emigrasjon var høy i Norge. Både fattigfolk fra bygda og arbeidsløse i byene drømte om et nytt og bedre liv i land som USA, Danmark eller Nederland.
En rekke kvinner, ofte svært unge, ble lokket av agenter som «opererte på vegne av klienter i utlandet». Jentene ble tilbudt jobb som selskapsdamer eller tjenestepiker. Stillingene var ofte «meget godt betalt», og jentene ble så tilbudt gratis båtbillett til Europa eller USA - på betingelse av at de signerte arbeidskontrakten før avreise. For flere av jentene gikk det som det gikk for Klara Olsen. Ved ankomst i Brussel, til det hun trodde skulle være en servitørjobb i en familierestaurant, ble hun fratatt alle papirer og tvunget ut i prostitusjon.
Det å være kvinne på 1800-tallet var på mange måter det samme som å være irrelevant for historieskrivingen og dermed også ettertiden. Rynning har likevel funnet fram til interessante kilder. Han lener seg på beretninger fra «Den norske nationalkomité til bekjempelse av hvit slavehandel fra 1908.» Her finnes både enkeltskjebner og drøftinger av byråkratiske tiltak for å få bukt med problemet.
«Den hvite slavehandelen» er realhistorisk svært interessant. Rynning får fint fram situasjonen i Norge, og vi forstår desperasjonen som må ha drevet unge jenter til å satse på et nytt liv i utlandet, selv der man hadde all grunn til å være skeptisk.
På det idéhistoriske planet svikter det derimot litt. Forfatteren kunne med fordel vært mer analytisk og mindre opptatt av det praktiske. Lange strekk i boka får et oppramsende preg, det blir mye organisatorisk, og man savner en mer helhetlig historie.