I «Hålke» følger vi et pensjonert ektepar som ikke kommer seg ut av leiligheten i vinterføret. Hovedpersonen er en kvinne, tidligere høyskolelektor, et typisk yrke for Helene Uris kvinner. Ebba Lossius Løcken er i det hele tatt en typisk Uri-kvinne, ikke bare i yrke, men også i livsstil og i kjærlighetslivet. Det er ingen grunn til at hun ikke burde ha vært det, menneskene i Uris bøker er som regel fornøyelige, irriterende og interessante på en gang. Ebba er ikke et unntak og godt er det!
Visst ser leseren hvor irriterende og masete Ebba er, men likevel beholder man tålmodigheten. Ebba befinner seg på en hårfin grense mellom å være leselig og å ikke være det. Hos en annen forfatter kunne Ebba lett ha bikket over til å bli en totalt uutholdelig karakter, men dette skjer ikke hos Uri. Selvsagt skjer ikke det hos Uri, det er jo nettopp dette som gjør Uri til den gode forfatteren hun er. Menneskene hos Uri bikker ikke over til det usympatiske, selv om de kanskje gjør mange usympatiske ting. Også her. Det er noe annet som gjør at «Hålke«skurrer litt. Det er rørende å lese om livet til ekteparet Løcken, men samtidig er det vanskelig å følge med på hvor frem og tilbake følelsene til Ebba går. I det ene minuttet føler hun én ting, i det neste noe helt annet. Det er forståelig hadde det bare skjedd noen få ganger, men i «Hålke«snur hun altfor ofte.
Romanen utspiller seg tross alt i en tidsperiode på bare én uke. Det er vanskelig å henge med på Ebbas følelsessvingninger, selv om alle som har vært i et lengre forhold sikkert kan gjenkjenne ambivalensen.
Samtidig er det ikke umulig å forestille seg at det er lett å bli litt koko når man må tilbringe en hel uke inne i en leilighet sammen med bare ett annet menneske, selv om dette andre mennesket er ens livs kjærlighet. Å bli innestengt er et godt utgangspunkt for en roman om forholdet mellom to mennesker; både det gode og det dårlige ved et samliv kommer frem. Dessverre for «Hålke«tenderer denne dualismen til å bli akkurat litt for overdreven.