For mye teori, for få informanter. Leseren blir ikke kjent med ungdommene i gråsonen.
Denne boken lover leseren et blikk inn i virkeligheten til ungdom som er «i gråsonen», i utkanten av den harde kjernen i politiske eller religiøse
ekstremistmiljøer. Vi skal forstå prosessene som gjør at noen ungdommer blir radikalisert, og i stand til å gjøre farlige ting. Forfatter og forsker Viggo Vestel er antropolog, et fagfelt som er godt egnet til å beskrive slike ting.
Det beste ved boken er diskusjonen om hva ekstremisme egentlig er, og ulike perspektiver forfatteren trekker inn for å forstå prosessene som leder til en slik utvikling.
Dessverre gaper Vestel over for mye. Det brukes mye plass på å beskrive det mildt sagt uoversiktlige organisasjonslivet både på den «ytre høyresiden» og blant norske muslimer og politiske islamister. Mye av dette burde vært luket bort. Det er for eksempel ingen grunn til å bruke plass på partiet Demokratene i en tekst om radikalisering av ungdom, når ingen av ungdommene har bakgrunn derfra, men snarere fra helt andre typer organisasjoner som NDL og Vigrid.
Antallet informanter i begge gruppene er lavt. Forfatteren har fått intervjue noen få menn, og sliter med å få kvinnene i tale. Vestel beskriver sine metodiske problemer ærlig, noe som gir tillit i denne type forskningsformidling. Deltakende observasjon, som antropologer bruker mye, byr på utfordringer i møte med de ekstreme miljøene han søker å forstå. Men han har gjort det unødvendig vanskelig for seg selv ved å inkludere både radikalisering av unge islamister og unge høyreekstreme i den samme teksten.
Det er ingen tvil om at Vestel har enorme kunnskaper, og han byr på et rikt skriftlig kildetilfang og en god litteraturliste. Men boken innfrir ikke når det gjelder ungdommene. Hvis leseren skal bli noe klokere på dem, burde vi møtt flere og blitt bedre kjent med historien til hver enkelt.