Jan Kristoffer Dale kommer fra Froland og bor i Grimstad. Hans første bok handler om de vanlige. De som gjør så godt de kan. Det er ikke mennesker og liv med høy status Dale skriver om. Novellesamlingen «Arbeidsnever«handler om hverdagslivet, bygda (Froland) og det nære. Karakterene er ufaglærte, arbeidsledige, forlatte eller ensomme.
I seks noveller møter vi fem menn og en kvinne. En bryggeriarbeider som er midlertidig ansatt, under konstant trussel om oppsigelse. En som har giftet seg til bygda og blitt enke, men som bindes til stedet av en ensom svigerfar. En voksen mann som fortsatt bor hjemme hos sin mor. Kamerater som har gått forskjellige veier, og som plutselig ikke forstår hverandre lenger. En som er på vei inn i angsten etter et samlivsbrudd.
Det handler om hvordan det vi lever i, valgt eller ikke valgt, på ulike vis binder oss. Det handler om å komme til kort, om bekymringer og lengsler, fall og laster, det man holder ut, det man ofrer og det man gir opp.
Her er ingen ordrikdom eller ironi, ingen mystikk eller romantikk. Jan Kristoffer Dales melankoli skrives ujålete, med en rett fram og tiltalende åpenhet, kjærlig, uten å være intim, øm uten å være sentimental. Karakterene vokser fram som levende mennesker, litt skakke, litt slitne, litt redde: - Hvor studerte du ?
— E studerte ikkje, sa Richard.
— Hva gjorde du, da?
— E va i militæret.
— Gikk du befalskole?
— Nei, e hadde bare førstegangstjeneste. Då e kom te’bake, fikk e jobb på bryggeriet i Arendal.
— Jobber du der nå?
— Nei.
— Er du gift?
— Nei.
— Forlova.
— Nei.
Dale skriver relativt radikal bokmål, med dialektnære dialoger. Dialogene er forøvrig preget av mange apostrofer. Ordene blir stykket opp, noe som faktisk ødelegger litt for flyten. Men dette er ingen stor innvending. Og kanskje er det nettopp dette språket som gjør at den enkle fortellerstilen hans ikke virker knapp eller stram. Den har en ledighet ved seg, og hele novellesamlingen trer fram som varme og troverdige portretter av helt vanlige liv.