Jeg hører en gjenklang av Bjørg Vik i novellene til debutanten Marie Aubert. De fleste hovedpersonene i de ni novellene er unge kvinner. Mange er i alderen «unge voksne», et begrep som ofte har vært brukt i det kristelige foreningslivet her sør, men som her har et mye mer allment innhold.
Først møter vi hun som innleder et forhold til en mann som er litt i overkant voldsom i sexutøvelsen, og hun lurer på om hun liker det. Så møter vi han som med dama eller kona drar for å hente et adoptivbarn og som helt uten forvarsel kjenner på forbudte følelser i forhold til en barnehjemspike som ikke hører til de som blir hentet til den rike verden, og dermed knaker det i samboerskapet. I «Du skulle skamme deg» tar en ung kvinne som har sonet en straff i fengsel, og som dermed er utestengt fra det meste unntatt brorens omsorg, en vidunderlig revansje når en tilfeldig gjest tror hun er et lett bytte. Vi møter skilsmissebarnet som er en ganske hard negl, og faren som mister besinnelsen og slår henne på kinnet, og får eksponert barnets lojalitetskonflikt. Personene gjør ting de har lyst til, men som de ikke burde. De følger følelser og innskytelser, og angrer og kjenner skam. Vi er i familielivet hele tiden, eller i det livet som sikter mot familieliv, eller som bryter ut av det. Forfatteren skildrer med skarp psykologisk sans de mange skjebnene, og jeg rives med, jeg blir nysgjerrig på den neste, og på et par timer var hele novellesamlingen lest, og jeg er både underholdt og har fått innsyn i noen samliv eller singelliv som gir meg aha-opplevelser.
Jeg kjenner igjen skildringen av den traurige hverdagen når ungene krever alt og den voksne slites ut, kjenner det igjen slik det har vært skildret av kvinner, for eksempel Bjørg Vik, de siste 50 år. Og jeg kjenner igjen stemninger av varhet og sødme, som hytteturen i «Hvis det skulle skje noe» — en gjenklang av Johan Borgen. Og slike gjenklanger er vel ikke noen dårlig attest for en ung debutant, skulle jeg mene.