Og de levde lykkelig til sine dagers ende, heter det gjerne i eventyrene. Så fjernt fra eventyrverdenen er disse atten novellene i samlingen «Til døden» av Hilde Lindset, forfatterens tredje bok. Alle fortellingene har bryllupet som omdreiningspunkt. Bryllupet er nært forestående, det har nettopp vært, eller det var en gang for lenge siden. Til og med ble det kanskje ikke noe av?
Forfatteren fører et finstemt språk. Tilsynelatende likegyldige bagateller, eller uskyldige utsagn, kan romme ulykkens eller katastrofens mulighet. I første novelle presenteres vi for et ungt par som under bryllupsmiddagen overhodet ikke behersker etiketten og vi mer enn aner at dette kommer til å gå galt, for alltid. Sånn sett er akkurat åpningsnovellen ikke av de aller beste, den er for tydelig. Men formen er morsom.
«Samme gamle» er fascinerende. Hun skal hente bryllupsskoene og blir plukket opp av en tidligere kjæreste. De tar en kaffe, et par glass vin, og siden mengder av alkohol og alt går galt, tror vi i alle fall. Men det kan jo ligge et ørlite håp i siste setningen: «Hvis jeg bare fokuserer, går det bra». Siste tekst, «Til døden», er sterk, full av kjærlighet og sorg.
Hilde Lindset er en dialogens mester. Hele veien er det samtalene som forteller. Noen ganger utelukkende samtale. Og i noen tilfeller monologen. Slik er det i en slags innskutt nittende novelle. En nabo, damen som bor under de som snart skal gifte seg, begynner å skrive brev til den vordende brud. Disse brevene kommer innimellom de øvrige fortellingene, og er et lite mesterverk i seg selv. Hun blander seg over all måte uforskammet i andres liv. Hun er den evige nabo bak gardinen. Hun er den bitre og forsmådde som gjerne vil at andre skal oppleve det samme.
Hilde Lindset skriver om de små bevegelser i sinnet, og de store rystelser disse kan skape, på overbevisende vis. Tidvis er hun mesterlig, andre ganger litt mer på det jevne. Undertegnede hadde stor glede av å lese boka og gir den gjerne en anbefaling.