Verdens beste bygd fra 1992 er blitt oversatt til norsk. Fans av Paasilinna vil ikke bli skuffet.
Verdens beste bygd med undertittelen En fremtidsroman fra 1992 , ble, som tittelen antyder, skrevet i 1992, men ikke oversatt til norsk før nå. Hvorfor ikke, når så mange andre av romanene til Paasilinna har blitt det, kan man lure på, for denne står ikke tilbake for noen av de tidligere oversatte romanene hans. Verdens beste bygd er like sprø og morsom som man forventer at Paasilinna skal være.
Paasilinna bruker stereotypier om det finske for alt det er verdt, og dessuten andre stereotypier, men uten at det føles passé, noe som gjør Verdens beste bygd til uskyldig moro. Humoren går ikke på bekostning av noen, og Paasilinna omtaler karakterene sine omsorgsfullt.
Måten romanen er bygd opp på minner noen ganger om en saga. Det handler om en bygd som blir til rundt en kirke, som etter ønske fra avdøde kommunist og ateist Asser Toropainen blir bygd ute i den finske ødemarken. Hans barnebarn Eemeli Toropainen utnevnes til byggherre for det hele.
Slik begynner romanen. Ingen forstår hvorfor Asser Toropainen ønsker at arven hans skal gå til en kirke, men det setter tonen for resten av romanen. Verdens beste bygd er kanskje sprø og merkelig, men likevel opererer den med sin egen rasjonalitet. Her fra et utdrag: «Styrket av den grundige kvalitetskontrollen dro Eemeli og Taina i full galopp tilbake til Grensebygda, De satt tett omslynget og sang muntre drikkeviser. Eemeli holdt i tømmene. Hylene virvlet opp veistøvet. Det var herlig å suse fram i mørket langs bygdeveien og slippe å tenke på promillekontroll. Dessuten var hesten helt nykter.»
Verdens beste bygd er uforutsigbar, men som sagt, den er typisk Paasilinna og tilfører knapt litteraturen noe nytt. Det er dessuten ikke helt sikkert at den har tålt tidens tann. Romanen ble skrevet i 1992 og forestiller seg verden i en fremtid som vi for lengst har passert, noe som kan virke litt rart, selv om noen av spådommene riktignok kan sies å ikke være så langt fra slik det har gått med oss — dessverre.