Hvem er egentlig menneskene som bor vegg-i-vegg med oss? Eller som bor tvers over gata? Ofte vet man fascinerende lite om mennesker som bor tett på. Det danske forfattertalentet Stine Pilgaard balanserer komedie og melankoli i denne romanen, hvor hun beskriver nettopp en bygård i Århus. Her bor menneskene tett i tett, og hun skildrer hvordan folk snakker til — og forbi hverandre.
Hovedpersonen flytter inn bygården sammen med samboeren, og merker at voksenlivet kommer farlig raskt smygende. Hun overhører bruddstykker av naboers samtaler, og lager sin egen historie. Hun hører bestemoren som gir råd til barnebarna. Hun irriterer seg over han som fester i etasjen under henne. Pilgaard beskriver hvordan man kan ta del i hverandres liv uten å kjenne hverandre i det hele tatt. Bokas tittel «Leilighetssanger» viser til hovedpersonens ekstrajobb som dikter av bestillingsverk. Hun skriver sanger på rim hver gang noen i gården har konfirmasjon, jubileum eller en annen viktig begivenhet i livet, det vil si ganske ofte. Sofaen hennes blir som en skriftestol for naboer; kommende brudgommer og skyldbetyngede sønner.
«Jeg solgte ordene naboene mine leter etter, med lynets hastighet skrev jeg sanger om minner jeg aldri hadde vært med i.«
Kapitler innledes med horoskopenes kryptiske klisjeer , som «ta ja-hatten på», og vittigheter flettes inn overalt i teksten. Som gåten: «Hva sa den synske til den andre? — Du har det bra, hvordan har jeg det?«
Eller, «En familie er som nyttårsaften. Den blir aldri som man hadde håpet.» Oversetter Erlend Loe sørger for at Pilgaards kjapphet beholdes også på norsk.
Men. Og det er et men. Pilgaard mangler et plott. Hva skal man egentlig sitte igjen med etter å ha lest denne boka? Romanen er festlig, frekk og lystig, man kjenner seg igjen i mye, og den er trolig perfekt å lese under solen i sommer. Teksten er hyggelig lesning. Men det er egentlig også alt.