Dette er en versjon av Norges historie de siste 200 år som er til å få vett og forstand av. Det er dessuten ei bok som berører og engasjerer fordi den er båret av et personlig engasjement som tidvis blir veldig tydelig. Her er både mye å lære og å oppleve. Kullerud er journalist . Her ligger nok nøkkelen til at boka er så lettlest og innbydende. Selve kapittelinndelingen og — betegnelsene er skoleeksempler på å fange leseren. Smak på disse: Svenskenes morgengave til Norge - et bibelselskap? Kamp for ytringsfrihet med Guds ord som våpen. Nasjonsbygging og prestens rolle. Seminaristene. Kirkestrid på bibelsk grunn.
Forfatteren er ikke alltid nøkternt refererende. Han er stadig til stede med sitt eget liv, som når han på side 117 minnes den salmeboka han fikk til konfirmasjonen: Landstads salmebok, forøket og revidert av Gustav Jensen: «… vi er millioner som har møtt Bibelens budskap gjennom Landstads tolkninger (….). Knapt noen har gitt et større bidrag til den kulturelle og nasjonale utformingen av Norge». Og så tar han fatt i Blix-salmen No livnar det i lundar og viser hvordan bibelsteder og tanker fra ørkenland transformeres til norske landskap og årstider. Analysen er glitrende.
Av lokal interesse her sør er møtene mellom biskop Heuch og hans motstandere, og ikke minst et møte i Domkirkens sakristi i 1923, da biskop Bernt Støylen rakte hånden til Ole Hallesby og ble avvist.
Som biograf for både Hallesby og Hans Nielsen Hauge har forfatteren overveldende kunnskap i utgangspunktet. Likevel undres han over nye funn under arbeidet med denne boka. Rett som det er må han avslutte en tankerekke og si at det videre arbeid sprenger bokas rammer. Eller at en bestemt person nå bør få sin biografi.
«Jeg har møtt mange på min vei med et forbausende hat til kristendommen. Det finnes heldigvis ikke noe tall på hvor mange mennesker som er blitt hindret i å se evangelienes Kristus på grunn av kristnes forvaltning av budskapet», heter det et sted. Det er ord til ettertanke.