Flyet styrter. Det er ingen pilot. Bare en bestemt flyvertinne som sier: «Alt er i orden. Sett deg ned».
«Tenk deg at inspektørene fra Michelinguiden ikke kom for å teste restauranten anonymt, men ble betalt av kokken. Gjett tre ganger hvor mange stjerner en sånn restaurant ville fått.» Så kort og greit kan Joris Luyendijks erkjennelse oppsummeres. Han utbroderer selvsagt mer, når The Banking Blog, som han en periode skrev for avisen The Guardian, foreligger i bokform. Redaktøren hyret den nederlandske antropologen for å skrive blogg da han ville dra leserne med i en jakt på hvordan finanskrisen i 2008 hadde oppstått.
«Hvorfor skulle bankansatte behandle kunden bedre enn de selv ble behandlet, av banken og dens eiere?» spør Luyendijk. Vi får ikke noe klart svar på hvorfor det gikk så galt. Boken antyder at noen forstod ikke hva som skjedde og atter andre tok seg godt betalt for å se en annen vei da de burde ha slått alarm.
Referansen til kokken som betaler restaurantanmelderne er en anklage mot Moodys, kredittvurderingsselskapet som gav toppkarakter til de omstridte finansproduktene som var mye av årsaken til finanskrisen. Moodys-sjefen fikk beholde jobben.
Boken er morsom og lettlest, men har noen svakheter. Den viktigste er at topplederne og de som strengt tatt utsettes for angrep fra en rekke anonyme intervjuobjekter ikke svarer for seg. Forfatteren omgår injurieproblemet ved å stort sett anonymisere arbeidsgiverne som anklages for alle disse uhyrlighetene. Resultatet er at han anklager samtlige aktører. Han sverter hele bransjen, og bruker liten plass på å lete etter samfunnsnyttige tjenester som eventuelt kommer ut av bankene i City. Er det ingen gode formål som finner sin finansiering her?
Boken etterlater deg med en følelse av å være om bord i et fly i brann etter at piloten har hoppet ut i en gylden fallskjerm.