«Oppveksten i Salem var et helvete» siterer Håkon Dahl seg selv. Ordene våget han å si til sin mor når hun var så langt inne i demensen at han visste at det ikke berørte henne. Han erkjenner at han med disse ordene har «formulert en hel barndoms religiøse skrekk». Salem var stedet i Sannergaten hvor Oslos nest største pinsemenighet hadde hus. Her fikk Åge Samuelsen «herje fritt» i årene da brødrene Tor Edvin (født 1943) og Håkon (født 1948) Dahl vokste opp i en stor, hvit villa på Kjelsås. Her hersket bestemorparet Pernille Holmen og Synnøve Finden i andre etasje over et rike av pinsevenner og osteprodusenter. I etasjen under bodde Pernilles datter Evy som ble gift med Josef Dahl, og her kom altså brødrene til en verden med tungetale, frelsesvisshet og materiell velstand.
De to brødrene er velkjente i norsk kulturliv, Tor Edvin som en av sin generasjons mest produktive forfattere, både med en lang rekke gode romaner og en serie kriminalromaner under pseudonymet David Torjussen. For romanen «Guds tjener» (1973) ble han innstilt til Nordisk Råds litteraturpris. Håkon Dahl har et langt yrkesliv som organist i Den norske kirke bak seg, dessuten 19 år som journalist i NRK. Mange vil huske ham for programserien «Sanger og salmer vi gjerne hører».
I denne boka tar de sammen et ganske heftig oppgjør med pinsebevegelsen de vokste opp i. Opplevelser fra barneårene karakteriseres som overgrep. Forkynnelsen var angstskapende, og miljøet var fiendtlig innstilt til alt som het kultur og opplysning. De tar også et voldsomt oppgjør med foreldrene. De beskriver en oppvekst i et hjem uten kjærlighet, uten interesse for barn. Og så forteller de sin troshistorie, eller tvilshistorie.
For Håkon ender det med følgende trosbekjennelse: «Å vite at min oppgave, mitt liv er å arbeide med kjærlighet i fellesskap, gjør meg takknemlig og stolt. Det er nok». For Tor Edvin ender det slik: «Jeg er blitt fattigere. Annerledes kan det ikke sies. For jeg tror ikke lenger. Nå er det sagt. Jeg tror ikke lenger».