Sylo Taraku har en unik innsikt på innvandringsfeltet, som han her deler raust av. Han er blitt anklaget for å trekke stigen opp etter seg. Enkelte intellektuelle, innvandringsliberale mennesker tillater seg å bruke etnisk opprinnelse som argument mot faglig uenighet når de kommer til kort i diskusjon mot en mann med røtter i Kosovo. Et slikt bakteppe er nødvendig for å forstå hvorfor Sylo Taraku bruker de første kapitlene av sin analyse av norsk innvandringspolitikk til å redegjøre for sin egen bakgrunn.
Det er neppe mange , om noen i det hele tatt, som har sittet på så mange sider av bordet som Taraku. Han kom til Norge som albansk militærnekter, og var den gang muslim. Siden har han vært medlem av SV, hatt lederstillinger i Norsk Organisasjon for asylsøkere, og lederstillinger i UDI, før han jobbet videre med tematikken i mer uavhengige roller i LIM og tenketanken Agenda. Underveis har han meldt seg inn i Human-etisk forbund og Ap
Kritikken hans av Norges og EUs tilnærming til møtet med flyktningene på, er sylskarp. Han kaller asylinstituttet for inhumant, fordi retten til å søke asyl ikke er koblet til en rett til trygg reise, og fører mange mennesker i døden. Han fillerister de innvandringsliberale kreftene ved å konfrontere dem punkt for punkt med hvordan gode intensjoner har ført til dårlige løsninger. Derfor har Taraku blitt omfavnet av innvandringskritiske røster.
Men Taraku er ikke fremmedfiendtlig og trekker ikke opp noen stige etter seg. Han fremstår i boken som en sann humanist, som har en del mer kunnskap om dette vanskelige feltet enn folk flest. Målet hans er ikke å avskaffe FNs flyktningkonvensjon eller avskaffe asylretten. Han tar til orde for en rekke konkrete tiltak som han argumenterer for med både hjerte og hjerne. Jeg jubler ikke av begeistring for alle forslagene. Men resonnementene hans, og prosjektet om å nærme seg dette altfor ideologiserte konfliktområdet i politikken pragmatisk og faglig, det er det lett å sette pris på. Resultatet er svært lesverdig.