I Anna og kjærligheten møter vi 61 år gamle Anna — en jordmor som desperat forsøker å klamre seg fast til jobb og nåtid - mens fortiden rykker stadig nærmere. Når en mann kommer løpende inn på fødestua og vil se sin kone, stopper alt opp for Anna. Hun har feber og stivner i en slags blackout, ute av stand til å hjelpe. Annas yngre kollega Ida er vitne til hendelsen, og gjennom Idas fascinasjon og omtanke for Anna blir vi kjent med den aldrende kvinnens kjærlighet - som viser seg å være svært kompleks. Med Anna og kjærligheten har Birger Emanuelsen fra Arendal skrevet seg inn i hodet på en utradisjonell kvinneskikkelse. Selv om det er lite ytre handling, er det mystikk og spenning over Annas hemmeligheter. Hun begraver seg i minner om familien hun engang hadde, og det tidvis homoerotiske vennskapet med Ida viser en nesten uoverkommelig generasjonskløft - som når Ida vil at Anna skal danse med henne: «Anna likte det ikke. Det var noe påtrengende over hele forestillingen. Her stod de og vasket opp, det var en jobb som måtte gjøres».
Anna lever i en ensom og angstfylt tilværelse. Hjemme har hun fiktive samtaler med sin avdøde ektemann. På jobben rakner selvbildet når hennes febrile blunder blir gjenstand for ledelsens ønske om å utvise symbolsk handlekraft — i form av tilsynssak og forslag om tidlig pensjon. I Anna og kjærligheten eksisterer fortid og nåtid side om side. Det handler om tap, savn, forbudt erotikk, hemmeligheter og sorg som ikke går over. Selv om vennskapet med Ida er interessant, er det noe uklart hvor Idas motivasjon for å henge med «gamla», som kollegene kaller Anna, kommer fra. Kanskje er det nettopp derfor boka ikke når helt inn til leseren. Den er så tettpakket med psykologi og tvetydighet at den fremstår som noe overlesset. Den ekstra nerven er der, men boka er nesten - bare nesten, i fare for å kollapse under vekten av all symbolikken.
Emanuelsen har skapt et troverdig psykologisk portrett av usikkerhet, ensomhet og sårbarhet. Boka er forståelsesfull, vond og varm på samme tid.