Religionens nærvær i film og litteratur

sky_religion+og+fortelling_omsl+(2).jpg
sky_religion+og+fortelling_omsl+(2).jpg

Velskrevet og rimelig populærvitenskapelig viser forfatteren at gud slett ikke er død i samtidens kultur. Selv om vi om kort tid får det endelige skillet mellom kirke og stat her i Norge, selv om medlemstallet i Den norske folkekirken går tilbake og bruken av sakramentene dabber av, så øver religionen i dens mange varianter stadig innflytelse over mennesker, ikke minst her i Skandinavia, ofte fremstilt som det mest sekulariserte hjørnet av verden.

I denne boka viser Jeanette Sky hvordan religion, i særdeleshet kristendom, er til stede i litteratur, film og andre kulturelle ytringer. Fra Ingmar Bergman til Harry Potter er bokas undertittel, og den understreker for så vidt det jeg opplever som et sprik i prosjektet. Med sine 270 sider er boka både omfangsrik og rik. Er man velvillig kan en si at den har noe for enhver, enten man nå liker Bergmans filmer, Harry Potter-bøkene, Jon Fosses verden eller Dag Solstad. Og sannelig kommer det ikke også til slutt noen kommentarer til Det Norske Teatrets bibelspill de siste årene, enten det nå er Svein Tindbergs gedigne suksesser med Evangeliet etter Markus, Apostlenes gjerningar eller Abrahams barn, eller Stein Winges Bibelen fra 2013. Jeg leser med stor interesse analysen av Bergmans Fanny og Alexander, som jeg kjenner best. Her vil jeg kalle boka glitrende. Det er da også et scenebilde fra denne filmen som pryder omslaget på boka. Likeså er nærlesningen av filmene Såsom i en spegel og Nattvardsgästerna svært grundige og interessante, spennende er også sammenlikningen med presterollen hos Jon Fosse. Selv har jeg ikke noe forhold til Harry Potter, likevel er det givende å lese om resepsjonen av disse bøkene i amerikanske konservative kristne miljøer, der noen omfavner dem, andre ser på dem som nær sagt demoniske.

Forfatteren går grundig til verks i det hun begynner helt tilbake til Hallesby-debatten i Norge på 1950-tallet og Hedenius-debatten i Sverige, og sannelig sneier hun ikke også innom både Ibsen, Strindberg og Munch på sin vei. Rik er en betegnelse, overlesset er en annen. Noe midt i mellom, kanskje?