Sigmund Feyling var presteskapets verste nazist under krigen, men i denne biografien får jeg ikke helt tak på ham. Nå skal det sies at det ikke er lett å forstå hva som rørte seg i hodene på folk som for lengst er ute av tiden, men forfatteren kunne sett nærmere på forholdet mellom Feylings kristenfundamentalisme og tro på nazismen. Markert konservative teologer endte oftere på Grini enn i NS. Det ligger noe skremmende i Feylings liv her.
Sigmund Feyling var født i 1895 ved Egersund. Han var ærgjerrig, intelligent og arbeidsom. I flere år kombinerte han læreryrket med forkynnertjeneste på vestlandske bedehus, noe som førte ham til Det Vestlandske Indremisjonsforbunds bibelskole i Bergen. Han studerte teologi på si og tok en god eksamen i 1924. Han var populær som menighetsprest i Egersund og Ogna i mange år. I tale og skrift fremsto han som fundamentalist med front mot de liberale teologene, og med beundring for tysk kultur og teologi. Et studieopphold i Tyskland på 1930-tallet kan ha «modnet» ham for nazismen.
I januar 1941 ble han ekspedisjonssjef i Kirkedepartementet, der han med stor arbeidskraft gikk inn for å nazifisere landet, uten den store suksessen, som kjent, men selv sto han løpet ut og var på kontoret til krigens siste dag. Fordi rettssaken hans kom opp først i 1949, slapp han trolig dødsstraff. Han døde i Oslo i 1980.
I praksis var han landets kirkeminister under krigen. Statsråd for Kirke- og undervisningsdepartementet, Ragnar Skancke, en sivilingeniør som hadde liten peiling på og enda mindre interesse for teologi og kirkeliv, lot ekspedisjonssjefen ha frie hender med departementets kirkesaker. Da nazi-styret og kirken braket sammen, ble Feyling sendt ut i frontlinjen. Han hadde fem hundre motstandsprester å stri med.
Feyling var blant de viktige nazistene under krigen, hvilket forfatteren dokumenterer godt. Noe mer drøfting av den ideologiske basisen i livet hans, hadde løftet boken, som skjemmes av stadige gjentakelser av fakta og opplysninger.