Noen album er så dårlige at man får lyst til å gråte. Lana Del Rey sørger for at denne følelsen blir maksimert med tidenes mest deprimerende album. Ikke fordi den er strippet for gode øyeblikk, men en så dyster samling av låter skal man virkelig lete lenge etter.
Lana Del Rey rendyrker sitt image på «Honeymoon». Hennes retro sound og mystiske univers er mer påtrengende enn noen sinne. Tekstene kan karakteriseres som kjærlighetshistorier, men den amerikanske popstjernen sitt syn på kjærlighet er det tristeste i verden.
Tempoet i låtene holdes til det laveste, og musikken tråkker seg sakte frem til en nærmest hypnotisk tilstand. Lydbildet er stort sett minimalistisk, men det trekkes flere steder inn symfoniske elementer. Over ligger Rey sin tamme og lite artikulerte vokal. Noen ganger grenser akkompagnementet til hip hop, som på singelen «High By the Beach» hvor produserte trommer dominerer.
Dette er den mest rendyrkede utgivelsen til Lana Del Rey, og på flere låter får vi presentert hjerteskjærende fine melodier. På den andre siden tikker det inn til en drøy time med nitrist melankoli. Det blir så kjedelig i lengden at depresjonen til Lana Del Rey sluker deg hel og fosterstilling er eneste vei ut.