Det er ikke hverdagskos t at band som har holdt på i fire tiår plutselig flesker til med én og en halv time lange dobbelalbum. Ingen bør likevel forvente seg nyvinninger fra Iron Maidens 16. Alt på «The Book of Souls» — fra den evig gallopperende rytmeseksjonen og de lange partiene med gitarharmonier til de historisk-, mytologisk- og science fiction-inspirerte tekstene - lyder mildt sagt familiært. Det er bare mer av alt sammen. Unntaket måtte i tilfelle være Bruce Dickinsons 18 minutter lange epos «Empire of the Clouds». Her oppviser vokalisten ikke bare overraskende pent pianospill, men har også klart å flette inn høydramatiske strykere og Maidens drøyeste, mest proggete instrumentalpartier til dato. Over dette messer Dickinson - med sedvanlig innlevelse - om et britisk R101 luftskip som styrtet i 1931. Det er nesten like kult som det er ko-ko.
Som helhet har likevel «The Book of Souls» på langt nær nok melodisk og dynamisk variasjon til å forsvare sin oppblåste spilletid. Det blir for mange velkjente «chugga chugga»-riff og for mange låter i samme seige midtempo. Noe kort, konsist og fengende - en «Run to the Hills» eller en «The Trooper» for eksempel - hadde gjort underverker.