Årets minst overraskende nyhet fra musikkfronten: Muse har laget et konseptalbum om det lille mennesket fanget i det store systemet. «Verden blir styrt av droner som bruker droner for å gjøre oss alle til droner,» som vokalist Matt Bellamy har forklart. OK, så kan fyren kanskje høres ut som en klassisk konspirasjonsteoretiker. Men bare det at han — ulikt stort sett alle andre moderne rockstjerner - faktisk tør å stå for noe, avtvinger respekt. «Drones» er et hardere, mer krevende album enn «The 2nd Law» (2012). Britene har likevel sin sans for det bløtkakeaktig overdådige i behold. Og inspirasjonskildene deres er stadig nesten komisk åpenbare. «Dead Inside», for eksempel, låner både rytmikk og harmonier fra 80-talls-Queen. Metalliske «Reapers» kunne ha vært en Judas Priest-låt fra samme tiår. Åpningene på «Aftermath» og «The Globalist» løfter det meste fra henholdsvis Dire Straits' «Brothers in Arms» og Ennio Morricones spagettiwestern-soundtracks. Og avrundingen på det hele er pur Spinal Tap: et stykke høystemt, gregoriansk-klingende korsang.
Ingen som har fnyst - eller ledd - av Muse, kommer til å slutte etter dette. Men ingen som elsker dem, kommer heller til å elske dem mindre.