1990-tallet var tiåret som aldri tok slutt. Sånn kan det i hvert fall føles når man lytter til Faith No Mores første album siden den gang. Trommene hamrer fremdeles marsjaktig stramt. Metalgitarene blir fremdeles kontrastert av melodiske pianotriller. Og i front skriker, snerrer og hveser fremdeles den skjevt glisende, aldri hvilende vokalakrobaten Mike Patton. California-bandet har kanskje stått på stedet hvil i alle disse årene, men potensen virker på ingen måte svekket. Dessuten lager de gode låter. I hvert fall halvparten av dem — tittelsporet, «Superhero», «Sunny Side Up», «Separation Anxiety» og «Matador» - kunne ha forsvart en plass på karrierehøydepunktet «Angel Dust» (1992). Og til sammen favner disse fem sporene den fulle bredden i Faith No Mores alltid underholdende, ofte smått perverse musikalske univers. Det vil si: Hvis noen skulle ønske seg en ny ballade av typen «Easy», blir de nødt til å lete annetsteds.
Hvorvidt Faith No More vil oppleves relevante for noen som er født etter bandets storhetstid, er ikke godt å si. Men det spiller strengt tatt heller ingen rolle. Det er lenge siden rock - selv av den mest rampete og vrangvillige typen - kun var forbeholdt ungdommen.