I 2011 vendte Opeth ryggen mot death metal og leverte sitt første album innen sjangeren progressiv rock. Siden da har bandet fortsatt i samme retning og utviklet seg til å bli bedre og bedre i sin nye stil. Men holder dette?
Etter et rolig og akustisk åpningsspor kommer tittellåten med tung og heavy riffing. Det låter enkelt og lekent men blir avbrutt at mer progressive passasjer med avansert rytmikk og alternativ melodiføring. Gjennom albumet bruker bandet eksotiske skalaer som gir assosiasjoner til alt fra arabisk musikk i låten «The Wilde Flowers» til keltisk musikk og gammel progrock ala Jethro Tull i låten «Will o the Wisp».
Fortsatt er det stemmen til Mikal Åkerfeldt som ikke helt holder mål. Bandet har nå bevegd seg inn på en sjanger hvor melodiene må vise karakter og virtuositet i like stor grad som akkompagnementet, og her trekker Åkerfeldt standarden ned. Det er også flere låter som lider under en noe kjedelig melodiføring.
Opeth er tydelig på riktig sti og gjorde definitivt rett i å legge death metal bak seg. Likevel er de et lite stykke unna å nå helt til topps på den progressive delen — det blir rett og slett litt for kjedelig.