«If you want to sing, sing. If you want do dance, dance. Whatever makes you happy - do it!», oppfordrer hun.
Kidjo er en livlig og energisk dame. Det tar ikke lang tid før hun er i gang med dansingen og like etter får hun hele Kilden-publikummet til hoppe opp fra stolene sine og danse med. Bandet har til og med øvd inn unisone dansetrinn. Selv om det ser ganske cheesy ut så gjør det at gliset til alle i publikum kommer frem.
Det er en del tydelige backingtracks å spore denne kvelden. Heldigvis byr bandet med Dominic James på gitar, Magatte Sow på perkusjon, Benjamin Zwerin på bass og Edgardo Serka bak trommene på seg selv via flere soloer, og alle viser en stor spilleglede. Repertoaret er variert da musikken er en blanding av hennes vestafrikanske opphav, kombinert med funk, jazz, soul og latino-musikk. Stemmen til Kidjo er stødig og kraftig som fjell gjennom hele kvelden.
Kidjo kaller mikrofonen sin «The weapon of mass loving». Hun bruker musikken til å uttrykke sine sterke politiske meninger, og snakker også om flere viktige temaer i løpet av kvelden. Likestilling, utdanning for jenter, barnebruder og tenåringsgraviditet er blant dem. Dette gjør at konserten ikke bare blir dans og moro, men en tankevekker.
Hun får alle til å danse med igjen på den kjente låten «Pata Pata» av Miriam Makeba. Etter dette blir det ikke mange sittepauser. Selv tar hun en tur ned for å hilse på publikum, får dem til å synge med og tar en hel gjeng med opp på scenen for å danse videre.
Konserten avsluttes naturlig nok med hennes store hit «Agolo» fra 1994 som gav Kidjo hennes først Grammy-nominasjon.
Kidjo sprer både glede og et godt budskap gjennom sin musikk og karismatiske scenepersonlighet. Denne konserten var absolutt minneverdig på flere måter.