Når: Fredag kveld
Publikum: Cirka 400
Kvelden begynte rolig med «Wish You’d Hold That Smile» i halv-akustisk versjon, før de gikk videre inn i «Don’t Say You Love Me». Bandet har holdt på i snart 16 år og utgitt fem studioalbum. Fredag kveld viste det seg at de skulle fremføre hele «Reason To Hang Around» — det mest populære albumet. Stemningen var behagelig, melankolsk og lydbildet var helt perfekt.
Halvveis inn i konserten kom en av låtene publikum hadde ventet på - «Supergirl». Flere sang med, men det var først da de blandet inn «Wonderwall» at allsangen ble høyest.
Det å fremføre et album fra A til Å er kanskje en god idè for en spesiell konsert myntet på trofaste fans, men denne kvelden var det absolutt ingen vinner. Det var for mange i salen som ikke kunne nok om bandet til å sette pris på en slik gest. Det ble heller ikke en optimal oppbygning på konserten.
Den nydelige låten druknet i mas.
Før låten «Keep Coming Around» ba Angelskår publikum om å være stille, uten hell. Den nydelige låten druknet i mas. Det samme gjorde «The Long Way Home» og «What You Do To Me». Dette viser mangelfull respekt både for musikerne på scenen og oss som ikke hadde lyst til å høre diskusjonen om hvorvidt vokalist Pål Angelskår har lik stemme som en på The Voice. Skammelig!
Les også:
Bandet gjorde derimot en fremragende jobb. Angelskår fikk vist frem sin flotte stemme over et solid komp, og Jon Arild Stieng serverte følelsesladde gitarsoloer. Sørlendingen Inge Svege fra Flekkefjord dukket også opp flere ganger i løpet av konserten på munnspill.Mot slutten skapte de ekstra liv med låten «The Dark Half», hvor Henrik Harr Widerøe byttet ut bassen med banjo og hele bandet går inn i et dynamisk klimaks til publikums store fornøyelse. Deretter fikk vi samme formel på den nye singelen «I’ve Been Here Before You».
Minor Majority leverte sin melankolske poprock på beste måte, men verken repertoaret eller det lite musikkinteresserte publikummet var på deres side i kveld.