Vi vet at det i Kristiansand Symfoniorkester sitter en rekke fremragende musikere. En sjelden gang får vi anledning til å oppleve dem som solist fremst på podiet. Jeg vil tro det krever stort mot. Ikke bare er han eller hun eksponert for publikum på en helt annen måte enn den mer anonyme plassering inne i orkesteret. Også overfor kolleger stiller man seg frem. Og så går det da også som regel veldig bra.
Det gjorde det også nå sist fredag, da orkesterets solo-oboist Roar Brostrøm briljerte seg gjennom Johann Nepomuk Hummels snart to hundre år gamle «Introduksjon, tema og variasjoner» for obo og orkester. Det melodiske stoff er ganske folkelig, og variasjonene svært tradisjonelle, hva man vel kaller figuralvariasjoner. Disse utfordrer solisten, det er skalaer opp og ned, triller og raske bevegelser rundt det tematiske stoffet — en utfordring Brostrøm tok på strak arm, bortsett fra et par små glipp som kanskje kan tilskrives et visst stress i situasjonen. Hans tone er vakker, lyrisk, og teknikken upåklagelig, og verket, som undertegnede synes er litt uinteressant, fikk absolutt en god fremførelse.
Konserten ble innledet med Brahms vidunderlige «Haydn-variasjoner», et verk som nok har stor publikumsappell. Etter pause stod Mendelssohns bestillingsverk til reformasjonsjubileet for 200 år siden på programmet: Reformasjonssymfonien fra 1830, bestilt til feiringen av Den Augsburgske bekjennelse av 1530. Om to år går vi inn i nok et reformasjonsjubileum. I 2017 er det 500 år siden det begynte. Sånn sett tar KSO feiringen litt på forskudd.
Men vakker musikk er det. Og det var en fryd, både i Brahms og Mendelssohn, å følge den engelske dirigenten Christopher Seaman i hans diskrete ledelse og å oppdage det nitide forarbeide som var gjort. Ikke minst satt de dynamiske kontraster så veldig på plass. I begge disse verkene opplevde vi romantisk musisering av ypperste kvalitet, både fra dirigent og orkester.