Som sesongåpning var arrangementet særdeles vellykket og stemningen stod i taket både etter første og andre avdeling. Dirigent Giordano Bellincampi fikk velfortjent hyllest fra publikum, og kveldens fiolinsolist Henning Kraggerud fikk stående applaus. Programmet var velvalgt for en åpningsfest. Richard Strauss’ gjennombruddsverk fra 1889, det symfoniske diktet «Don Juan», er fyrig så det holder og krever et enormt orkester. Med 71 musikere på podiet fikk verket all den potens det trenger. Nærmere et mannssjåvinistisk musikkstykke kommer man neppe i hele den klassiske musikklitteraturen, det er som en jublende fanfare for erobreren, ispedd noen søte feminismer innimellom, og så toner det riktig nok ut i noen forsiktig glødende påminnelser om undergangens ild og luer, men det er festen som får hovedvekten.
Hvem andre enn Henning Kraggerud kunne sette en så ypperlig spiss på et ellers flott program. Han er rutinert, virtuos og kommuniserer nydelig både med orkester og publikum. Bruchs fiolinkonsert (1868) tok han på strak arm, fri og samtidig sikker i sin tolkning, og med en vidunderlig tone i den 271 år gamle fiolinen. Og han som førte buen over strengene vet å lokke fram det aller beste av slik gammel storhet. Samspillet med orkesteret var fremragende, særlig var det inspirerende å legge merke til det nydelige vekselspillet mellom fiolinsolist og horn. Og så gav Kraggerud raust et ekstranummer av egen tapning, et velklingende «Postludium i ciss-moll» sammen med orkesterets strykere.
Brahms regjerte andre avdeling med sin Symfoni nr. 2 fra 1877. Det er stor musikk av en stor mester, og vel det lyseste i hans ellers nokså mørke repertoar. Bellincampi maler med bred pensel og likevel med små fakter. Detaljarbeidet er utmerket og den store klangen upåklagelig. Konsertsalens akustikk er nådeløs noen ganger, den er så god at selv under en glitrende fremførelse avsløres noen få øyeblikk av manglende presisjon. Men helheten denne kvelden var likevel fantastisk.