— I like Stavangårrrr! I want to come back!
Vi var godt uti konserten. De som trodde at en sittende Sting-konsert i Sørmarka Arena med godt voksent publikum bare skulle bli en avslappende kveld til den koselige lyden av den gang da, sto og vrikket på hoftene. Klappet i takt og sang med. Skrek med. Jublet begeistret for hvert en jazzsolo som sømløst var lurt inn i de enkleste og mest reggaeinfiserte Police-hitsene.
At Sting mente det han sa, var det ikke tvil om et øyeblikk. Han koste seg minst like mye der oppe på scenen som publikum i salen gjorde.
Etter ørlite lydkrøkk i begynnelsen og litt famling før scenesjarmen satt som et skudd, viste Sting at han hadde gjort hjemmeleksa si: Ikke bare hadde han lært seg frasen "tusen takk, Stavanger": Han uttalte bynavnet på tilnærmet perfekt Stavanger-dialekt, med skarre-r og alt. Senere spurte han også "kossen går det" med samme snert. Og da, vettu, har man Stavanger-publikummet i lomma.
FOTO: Jarle Aasland
Fra første tone ga Sting et svært sympatisk inntrykk. Blid, opplagt, og med en varm utstråling var han helt fra starten av opptatt av å presentere musikerne i bandet og gi dem æren der de fortjente den med utmerkede soloprestasjoner. Mannen som ofte har framstått som en litt selvhøytidelig reserve-Geldof så vi ikke snurten av her.
For selv om han hadde satt sammen et publikumsfrieri av en settliste, med over halvparten av låtene fra The Police-æraen og ikke en eneste låt fra denne siden av 2000-tallet, imponerte han og bandet virkelig. Som skolerte, velspillende musikere, ja visst, men minst like mye for det nye de sammen fikk ut av låtene.
Plutselig gled The Police's særegne reggaelåter inn på en sidevei av kreative, spennende og svært velspilte jazzsoloer. Låter du har lånt et halvt øre til på radioen i en mannsalder gir jazzoverhalingen plutselig helt nye og fascinerende musikalske opplevelser. Og publikum setter tydelig pris på eksperimentene også.
Og enda var et par opplagte hits utelatt, for eksempel "Spirits in the material world" og "If you love somebody, set them free". Men settlisten vi fikk var smart og gjennomtenkt, og dekket både publikums behov for å høre favorittene og Sting med bands eget behov for å få leke seg med spilleglede og kreativitet. Samtidig som den hadde et såpass spenn i stemning og tempo at det aldri ble monotont.
Og det er i hvert fall ingen tvil om at Stings hjerte nå ligger nærmest jazzen.
Stings stemme har mørknet med årene og rasper litt, Tøffere, mandigere, men fortsatt umiskjennelig Sting. Med et band som er så dyktig både teknisk og kreativt, og med en elektrisk kontakt med publikum, trengs det ikke noe sceneshow utover lys og glødende utstråling for å glede og imponere oss også visuelt.
Det er bare å glede seg til Sting (forhåpentlig) kommer tilbake!