_**Kristiansand Symfoniorkester
Dirigent: Giordano Bellincampi
Solist: Adam Grüchot, fiolin
Kilden, Konsertsalen**_
Fiolinist og konsertmester Adam Grüchot fikk velfortjent hyllest fra både sal og scene etter fremførelsen av Karol Szymanowskis Fiolinkonsert nr.1. Denne fiolinkonserten fra 1916 er annerledes enn de mer tradisjonelle på den måten at solopartiet ikke består av iørefallende melodier som akkompagneres av orkesteret. Snarere blir solisten den som gir det siste og avgjørende krydder til en ytterst komplisert orkestersats. Her er farge det avgjørende; klang, harmonikk, instrumentkarakter, og over alle nyansene svever solofiolinen nesten hele tiden som et glitter i de aller øverste leier. Å spille dette rent og presist må være ytterst krevende. Adam Grüchot løste det på fremragende vis, og fikk entusiastiske ovasjoner både fra kollegene i orkesteret og fra et påfallende stort publikum til denne konserten.
Kveldens program åpnet med Jacques Iberts reiseskildring «Escales» fra 1922 — programmusikk som skildrer et cruise på Middelhavet fra Palermo via Roma, videre til Tunis og sluttelig til Valencia – i tre satser. Her også er den musikalske fargelegging så viktig, noe som understrekes av at orkesteret, for i det hele tatt å kunne gjøre kveldens program, var utvidet til nesten 80 musikere, med to harper, en hærskare perkusjonister, celesta, klaver, og i siste verket også saksofon. Verket er en slags avansert feelgood-musikk, med smektende rytmer og deilige stemninger, helt annerledes enn en skildring av en tilsvarende seiling på Middelhavet ville gitt som resultat i dag.
Musorgskijs «Bilder fra en utstilling» (1874) er ett av den klassiske musikkens pop-verker, noe som understrekes av rock-versjonen fra 1971 med Emerson, Lake and Palmer. Selv har jeg hatt stor glede av en orgel-versjon med Jean Guillou fra 1988. Likevel holder jeg nok mer enn en knapp på den versjonen vi fikk i torsdagskonserten, nemlig den av Maurice Ravel. Maken til raffinert instrumentasjon skal man lete lenge etter. Og KSO og sjefdirigent Bellincampi tok meget vel vare på alle nyanser, og ikke minst på den store helheten som til slutt toner ut i en gigantisk hymne til kunsten og musikken.