Torsdagskonsertens tittel var «Pastoralesymfonien» — etter konsertens avsluttende verk, den kjente sjette symfonien av Beethoven. Men tittelen er nesten misvisende, rett og slett fordi hovedtyngden i denne konserten lå på de to verkene før pause; Stravinskijs «Jeu de cartes - Ballett i tre kortutdelinger» fra 1936/37 og Benjamin Brittens «Les Illuminations» for sopran og strykere fra 1940. Begge disse to verkene relaterer til Paris, Stravinskijs fordi det var her han begynte sin karriere som komponist av ballettmusikk, og Brittens fordi det er tonesettinger av tekster av Rimbaud.
Kortspill-balletten manglet naturligvis balletten. Ofte kan ballettmusikk gjerne oppleves isolert fra dansen, særlig i de tilfeller hvor man kanskje har sett helheten en eller flere ganger, da har man for sitt indre øye hva som skjer mens musikken spiller. Så ikke her. Verket er drøyt halvtimen langt, hver sats innledes med et tema som illustrerer stokking av kortene, og så skjer det selvsagt mye dramatisk under veis. Det er musikk som krever mye av orkesteret, og den ble drivende godt fremført. Særlig morsomt ble det mot slutten, med ekko av Rossini og antydninger til drivende vals.
Eir Inderhaug briljerte i Brittens «Les illuminations». Dette er et verk som kler hennes stemme. Teksten var ikke lett å få tak i, fremført på fransk, og med både fransk og engelsk versjon i programheftet. KSOs strykere utgjør et fremragende strykeorkester, og dirigenten Case Scaglione gav et godt inntrykk med sin elegante og diskrete ledelse. Så var det duket for Beethoven etter pause. Det er vanskelig for et ungt og relativt lite orkester å gjøre et så uhyre velkjent verk som Pastoralesymfonien. Vi sitter vel der alle sammen med opptil flere tidligere fremførelser og ikke minst en rekke cd-innspillinger av den samme i ørene. Og så får vi kanskje et lydbilde som ikke samsvarer med forventningene. Jeg opplevde KSO som en enhetlig og svært godt fungerende organisme under denne fremførelsen. Men jeg hørte meget vel at misforholdet i balansen mellom strykere og blåsere gir et annet resultat enn det vi ofte hører med såkalt fullt utbygde orkestre. Når det er sagt, så står jo nettopp særlig treblåsernes prestasjoner da frem i kraftig relieff og vi hører og ser hvor dyktige musikere orkesteret har. Og da tordenværet stilnet hen i fjerdesatsen, og gjeter-sangen tonet ut til slutt, var vi så henførte av landlig idyll at vi nesten ikke sanset at det hele var over.