Hvis du synes "fjellgalskap" i overskriften virker fordomsfullt, er svaret at ordet er direkte oversatt fra navnet på den ene ekspedisjonen – Mountain Madness – som Scott Fischer ledet (Jake Gyllenhaal) til toppen av Mount Everest noen skjebnesvangre dager i mai 1996. Den andre ekspedisjonen som gikk parallelt, het Adventure Consultants, i regi av Rob Hall (Jason Clarke).
Eventyrere, altså, besatt av et livsfarlig toppsug. Man må ikke stå fjernt fra fjellklatrermiljøer for å synes det er galskap å tvinge menneskekroppen opp i over 8000 oksygenfattige høydemetre for å bestige en majestetisk, men lunefull topp.
Stinne av pågangsmot
Den drevne islandske regissøren Baltasar Kormákur får i filmens optimistiske innledningsparti utmerket fram hvordan en gjeng rike forretningsmenn med tynt hår og tykk lommebok – de har betalt 65.000 dollar for å bli guidet til målet – er stinne av pågangsmot og tøffe i replikkene på vei til base camp.
Regissøren prøver tidlig og nesten for demonstrativt å skremme dem (og oss) med advarsler om oksygenmangel, lungeødem og andre sykdomssymptomer. Men de risikosøkende personlighetstypene som er på plass i teltene, lar seg ikke stanse av at døden lurer bak neste fjellknaus og at statistikken er dyster. Ikledd dundresser og stegjern tråkker de seg oppover med ishakker og sikringstau.
Brutal statistikk
250 klatrere har siden 1978 omkommet bare på Mount Everest, fem av dem i 1996-tragedien. De 13 andre toppene i Himalaya har krevd sine ofre. Alle husker den tragiske ulykken i august 2008 da rundt 30 klatrere prøvde seg på verdens nesthøyeste fjell, K2, fire av dem fra Rogaland. 18 nådde opp, men 11 av de 30 omkom. Blant dem var Rolf Bae som ble tatt av et isras på vei ned.— Klatrere har forskjellig holdning til risiko. I noen nasjoner ser det ut til å herske en oppfatning om at det er bedre å nå toppen og dø, enn å komme hjem uten bestigning, uttalte Baes følgesvenn, Lars Flatø Nessa, i et intervju med Aftenbladet året etter tragedien. Selv hadde de vært ytterst forsiktige (Bae avsto fra å gå helt opp fordi han ikke følte seg bra).
Klarer ikke snu i tide
Filmen viser eksempel på at enkelte klatrere må nå målet koste hva det koste vil, også da stormværet uforutsett overfaller dem. Kormákur synliggjør hvordan deltakerne under forferdelige fysiske påkjenninger mister dømmekraften og ikke klarer å snu i tide. Dertil kommer problemer med manglende klatretau og oksygenflasker. Alt dette rammer til slutt "klientene", som de betalende kundene kalles, men også guidene som setter livet på spill for å vise ansvar og gi valuta for pengene.
Filmatisk er framstillingen stort sett overbevisende laget slik at man virkelig tror at man er med aktørene til verdens tak og kjenner spenningen og strabasene på kroppen. Bare noen tidlige tagninger synes å være tatt i solskinn med snø blåst inn over settet. Sterkt følelseskort
Dramaturgisk utnytter Kormákur et uhyre sterkt følelseskort fra 1996-tragedien ved at én klatrer tar farvel med kona si på satelittelefon før han dør. Et samlet skuespillensemble gjør en troverdig innsats, og musikken til Dario Marianelli bygger opp om de emosjonelle svingningene.
Og likevel, det skaper ambivalens hos denne anmelder å følge tragedien i kinoformat. Samtidig som filmen hyller de omkomne, setter fjellgalskapen seg som en bismak på tunga på vegne av alle etterlatte som sitter tomhendte igjen.