Hvordan skal vi klare å ta inn over oss lidelsen til tusener, for ikke å si millioner av mennesker som diktaturer og kriger har drevet på flukt gjennom tidene? Forfattere og regissørers svar på utfordringen har alltid vært å velge ut den ene skjebnen, den lille familien, enkeltmenneskene som gjennomlever det grufulle, slik at vi kan identifisere oss og iallfall et stykke på vei fatte hva de opplevde.
I "Der vindene møtes" tar regissør Martti Helde utgangspunkt i dokumentariske brev som Erna Tamm skrev til sin mann Heldur etter at de begge ble deportert fra Estland til hver sin slaveleir i Sibir i 1941. ## Vakre tablåer
Men det helt spesielle med Heldes film, og det som løfter den over det meste annet som er laget av slike drama, er de filmatiske grepene han har brukt. Fortellingen starter med skildringer av et lykkelig hverdagsliv rundt Erna, Heldur og deres datter Eliida. De levendegjøres av skuespillere som ikke ytrer noen replikker, bare beveger seg i tablåer i huset og hagen med epletrærne der de bor. Det hele er utsøkt og poetisk filmet i svart-hvitt og kommentert av minnebrokker i Ernas brev.
Sjokket kommer 14. juli 1941 da Stalin beordrer utrenskning av 40.000 baltere til fangeleire i Sibir. Straks skifter regissøren til et formgrep som er så slående og originalt at jeg ikke kan huske å ha sett noe lignende noen gang før.
I scene etter scene framstiller Helde deportasjonene gjennom tablåer der skuespillerne, de fleste amatører; er stilt opp i stivnede øyeblikkspositurer. Men straks du tror at du ser inn i et fotografi, oppdager du at vinden vifter i hårstrå og klær, et barn blunker med øynene eller en gammel kone puster tungt. Ingen ytrer et ord, alle står der bare, ofte i forvridde kroppsstillinger som synliggjør hvordan de sovjetiske soldatene herset med dem.
Det er vanvittig fascinerende laget, men aller mest smertefullt fordi det handler om fordrivelse og slavearbeid.
Det imponerende er også hvordan fotograf Erik Pollumaa i langsomme tagninger forflytter seg rundt i tablåene med de fryste figurene. Hans kamera blir et øye som avdekker stadig nye detaljer som skjebnene gjennomlever, utfylt av utsagn fra Tamms brev om hvordan det gikk for henne og denne lille datteren som knapt fikk noe mat å spise.
Filmteamet må ha hatt et enormt arbeid med å planlegge de lange tagningene fra a til å. Resultatet er blitt umåtelig vakkert, sårt og rystende på samme tid. Filmuttrykket gir assosiasjoner til den store, russiske filmskaperen Andrej Tarkovskij. Men Helde har sin egen signatur, som når han lar de nesten like tagningene flyte sømløst over i hverandre. Se særlig scenene i bjørkeskogen der dødsdatoer for omkomne estere er risset inn i stammene.
Ernas ektemann Heldur havnet i en leir der fangene ble sulteforet og dømt til henrettelse etter en summarisk rettergang. Måten Helde og hans fotograf har løst den hjerteskjærende tragedien på, er filmatisk genial. Musikken til Pärt Uusberg fyller ut bildene der hvor ord ikke strekker til.
590.000 baltere ble deportert i det som Helde kaller det sovjetiske holocaust. Bare Erna i den lille familien overlevde. Dermed får hun vende tilbake til et filmspråk mot slutten der de frosne tablåene forlates og skuespillerne får bevege seg igjen.
Det såre spørsmålet Erna ender med, er om friheten hun til slutt vant er verdt prisen: At hun etter Stalins død må bo ensom i huset og hagen med epletrærne.
Gå og se.