Det er så lett å bli henført av "Kvinnen i gull". Den fabelaktige Helen Mirren i en rolle som kan bære en film alene: eldre jødisk kvinne med skarp tunge, besk humor og et intenst ønske om rettferdighet og hevn. En gripende historie som er innom både andre verdenskrig, holocaust, rettsdrama, hellig overbevisning og den lille manns kamp mot den store, stygge overmakten. Og historien er sann! Den er faktisk så rørende og utrolig i seg selv at det er ganske så smakløst å pøse på ekstra Hollywood-sentimentalitet.
Maria Altman (Helen Mirren) vokste opp i en velstående og kulturelt forfinet jødisk familie i Wien. Selv greide hun å flykte til USA da jødeforfølgelsen startet. Andre i familien var ikke like heldige.
Familiens bolig fikk tidlig besøk av nazister, som konfiskerte alt av verdi. Blant annet et maleri av Marias tante Adele, Gustav Klimts "Kvinnen i gull", som senere skulle bli Østerrikes nasjonalklenodium. Da Østerrike satte i gang en prosess for å tilbakeføre konfiskert kunst til sine rettmessige eiere, forsøker hun som rettmessig arving, med hjelp fra en ung advokat (Ryan Reynolds), å få tilbake maleriet. Det skal vise seg å bli en lang og omstendelig prosess.
Til tross for den skjemmende sentimentaliseringen og Hollywood-klisjeene: dette er en herlig og spennende film om en utrolig prosess, med dramatiske tilbakeblikk til jødeforfølgelsen i Wien. Velspilt og nydelig fotografert. Den kunne fort blitt for omstendelig og langdryg, og for alvorlig og liksom-viktig. Nå tippet det litt andre veien, men ikke verre enn at "Kvinnen i gull" likevel er en besnærende filmopplevelse.