"You are now about to witness the strength of street knowledge".
Med denne setningen starter både låten, albumet og filmen "Straight outta Compton". I 1988 var rimene som fulgte en knyttneve i fleisen på de etablerte klasser i hele den vestlige verden. For rapperne som var oppvokst i det voldelige, narkofiserte gjenghelvetet som bydelene Compton, Watts og South Central i Los Angeles var/er, fortalte det som det var i rimene sine. Våpen, vold, kriminalitet, arbeidsløshet, rus, objektifisering av kvinner og harde konfrontasjoner med politiet var dagligdags i nabolaget. Å leve i skuddlinjen mellom de beryktede gjengene the Bloods og The Crips også. I Compton rykket politiet gjerne inn med tanks når de skulle foreta husransakelser.
Fem unge sinte og desillusonerte menn fra Compton, rappet heftig til harde beats om alt dette i gruppa N.W.A. Det som fulgte var en sosial og musikalsk revolusjon som fortsatt er brennaktuell.
Filmen "Straight outta Compton" vil så gjerne fortelle oss alt. Både den amerikanske drømmen-historien om veien fra ghettoen til mektige musikkmoguler, om raseopptøyene i kjølvannet av Rodney King-affæren, om sleipe managere og plateselskapsfolk, om den sosiale revolusjonen de startet, om hva som skjer med blakke, sinte rappere når de blir millionærer, om det ville livet på turné, om å dø av aids og om personlighetene og følelseslivet til de tre mest sentrale fyrene: Eazy-E, Dr. Dre og Ice Cube.
Men selv etter 2,5 herlige timer med stor underholdning, spenning og fabelaktig musikk i kinosalen, føles det litt som om vi fikk for lite. Historien fortelles hastig og kronologisk, Snoop Dogg, 2Pac og Suge Knight må (litt) med. Men viktige temaer som politivoldkontroversene og overgangen fra ghetto— til pimpkultur blir litt for uforløste. Vi kommer vel heller ikke helt under huden på Dre, Cube og Eazy-E.
Men velspilt og vellagt, det er "Straight outta Compton" definitivt.