Det er ingen grunn til å skamme seg over kvaliteten på de visuelle effektene i Norges (og Skandinavias) første katastrofefilm. At et enormt stykke fjell raser ut i fjorden og skaper en 80 meter høy bølge som farer innover mot bygda Geiranger, er særdeles overbevisende framstilt. Sekundene da vannmassene treffer biler og bygninger og snur opp ned på livet til utallige fastboende og tilreisende turister, er meget effektivt klippet og dermed skremmende livaktig framstilt.
Men når regissør Roar Uthaug og hans manusforfattere prøver seg på en nesten forslitt sjangerfilmtype fra Hollywood, forventer vi likevel mer enn teknisk briljans og en gjentakelse av amerikanernes standardoppskrift, senest benyttet i jordskjelvfilmen "San Andreas" i mai.
Klarer "Bølgen" å løfte seg et ekstra hakk slik at jeg blir engasjert?
En første grunn til å svare ja er at handlingen blir grundig rotfestet i vår norske natur. Realismen understrekes av dokumentariske fjernsynsklipp fra tidligere ras i fjordene, som har drept over 170 mennesker.
Bakgrunnen er altså at virkelighetens forskere følger nøye med på når sprekken i Åkernesfjellet blir så stor at tonnevis av stein raser ut. I filmfiksjonen benytter manusforfatterne seg morsomt nok av det velkjente "siste-dag-på-jobben"-grepet der storyens hovedperson, geolog Kristian (Kristoffer Joner), skal flytte fra bygda og til ny jobb i Stavanger. Vi skjønner snart at monsterbølgen nok vil komme i veien for den planlagte avreisen fra Geiranger. Her funker atskillige detaljer og handlingstråder utmerket.
Det engasjerer også å følge hvordan forskerne på stasjonen, utmerket spilt av Kristoffer Joner, Arthur Berning og Fridjtov Såheim, klatrer ned i bergsprekken for å sjekke ulike målepunkter etter illevarslende meldinger på dataskjermene. To ulike runder med dette før katastrofen inntreffer, øker spenningen mange, mange hakk, godt akkompagnert av Magnus Beites musikk.
Det eneste som trekker litt ned, er at Laila Goodys rollefigur ved forskningssenteret virker for tafatt, selv om hun nok er ment som eksempel på en som lammes i møte med faren som truer. Atskillig mer handlekraft får Eili Harboe vise i jobben som hotellresepsjonist.
God Joner og Dahl Torp
Tafatt og forskremt er derimot ikke Joner i sin hovedrolle. Han har en febrilsk energi mens han grubler på hvorfor fjellet oppfører seg rart, og balanseres glitrende av Såheim, en skuespiller som aldri skuffer.Hollywood flesker som oftest til med en superstjerne i hovedrollen i sine katastrofefilmer. Sist, i «San Andreas», var det muskelbunten Dwayne Johnsen som aldri sviktet da kone og barn skulle reddes.
En slik muskelbunt er heldigvis ikke Joners tobarnspappa. Det kler ham at han er litt distré og småsurrete, en mann som kona Idun stadig må få fart på. Her benytter Ane Dahl Torp en herlig blanding av kjærlig omsorg og myndig stemme som matcher Joner flott. Når da i tillegg barna spilles fint av Edith Haagenrud-Sande og Jonas Oftebro, er dette blitt en likandes familie som vi blir på parti med da ulykken inntreffer.
Katastrofefilmformelen har flere spenningstopper: Før, under og etter. Familiemedlemmer må finne hverandre igjen før tilværelsens ro og orden kan gjenopprettes. "Bølgen" følger skjemaet til punkt og prikke, men lykkes i å lage vannscener som tvinger fram uante krefter hos Idun og Kristian. Det blir sitrende nok til at jeg engasjeres.
Hvem som dør og overlever, skal ikke røpes. Slikt følger en annen rettferdighet og logikk på film enn i virkeligheten. Det får holde å si at Uthaug lykkes i å skape spenning til siste slutt.