Historiene om verdens Kjell Inge Røkke-r er mange og alltid besnærende, både i virkeligheten og i fiksjonen: De som våget å droppe utdanningen og heller satse på kunsten, fotballen, eventyret, blogging etc, og som lyktes stort! Akkurat som vinnerne av den store lottogevinsten. Men hva med dem som satset som ikke lyktes og vant? De hører vi sjelden eller aldri om.
"Eden" handler om et knippe franske ungdommer som hadde både visjonen, viljen og talentet, og som var delaktige i å starte den legendariske franske housebølgen på 90-tallet. Men....
Studenten Paul (Felix de Givny) og vennene lever livet på Paris' nattklubber tidlig på 90-tallet. Store ting er på gang i det elektroniske musikkmiljøet, og Paul bestemmer seg for å satse stort som DJ i duoen Cheers ved siden av studiene. De surfer på en ekstrem medgangsbølge, verden får ikke nok av fransk nudisco og house. Daft Punk blir verdensstjerner. Air og Justice også. Cheers reiser og spiller og prøver og feiler og snorter kokainstriper og sjekker damer og lever på stor fot og starter egen nattklubb og låner penger av mamma for å holde det paradisiske livet flytende.
Så er det forbi. Plutselig er du 35, narkoman, blakk og passé. Hva da? Et interessant spørsmål, som filmen gir flere mulige svar på.
"Eden" skildrer hipsterkompisenes jakt på paradiset uten å moralisere, uten egentlig å forklare hvorfor det gikk som det gikk. Men det skjer såpass utvendig, over så lang tid og så omstendelig at en aldri får knyttet noen følelser til rollefigurene. Det tar veldig lang tid før det føles som om noe står på spill her, og at du ikke bare er en kikker inn i noens skittenglamorøse liv på dokusåpevis.
Men flott musikk, gode skuespillerprestasjoner og en troverdig skildring av en popkulturell epoke gjør likevel "Eden" til en severdig film.