Som en klokke, år etter år, leverer Woody Allen (80) manus og regi til en ny film. Ikke alltid like suveren, men aldri direkte dårlig. Og alltid med fascinerende rollefigurer. De siste årene har Allen vært inne i en veldig god periode, og den fortsetter med "Irrational man": en tilsynelatende enkel film om komplisert begjær og enkel filosofi. Men det er mer.
På et college i New England ankommer den beryktede filosofiprofessoren Abe (Joaquin Phoenix). "Alle" har hørt om kvinnehistoriene hans, depresjonen, alkoholismen. Og Abe lever opp til sitt rykte. Han finner ingen glede i å leve, har opplevd for mye. Men studentene elsker ham. Særlig Jill (Emma Stone). Hun blir forelsket, han holder avstand. Helt til de en dag overhører en samtale på et nabobord på en kafé. Den forandrer alt, også filmen. Abe finner ny mening med livet. Og et mord skjer.
De filosofiske tankene "Irrational man" formidler er lettfattelige når det gjelder relevans og gjenkjennelighet. Meningen med livet, moral og tilfeldighetenes makt er også velkjente temaer for Allen, for eksempel i "Match Point", "Mord og andre misforståelser", og "Cassandra's dream". Og slik han laget sin egen vri på skuespillet "En sporvorgn til begjær i "Blue Jasmine", presenterer han denne gangen en variasjon av Fjodor Dostojevskijs "Forbrytelse og straff".
Phoenix og Stone har en fantastisk kjemi. Allen lar igjen humoren vike for et mer dypere alvor, men gir til gjengjeld boblende liv til bildene med et aldeles uimotståelig jazzfølge.
Men "Irrational Man" har også et par overtydelighetslyter. Kommentarstemmene til Abe og Jill har en viktig funksjon for å gi et tilbakeskuende preg. Men for mye blir sagt som heller burde vært spilt. Og hva med denne lommelerken som Abe konstant super av i første delen av filmen? Vi trenger ikke den heller for å forstå at han har et alkoholproblem.