Dette er en av de filmene som mest av alt minner om den lange pilotepisoden til en litt middels tv-serie. I hvert fall hvis du ser bort fra de til dels stilige spesialeffektene som følger med et storfilmbudsjett. Mens radbrekkingen av denne Marvel-klassikeren for ti år siden introduserte hovedpersonene i voksen alder, er det noen langt yngre aspirerende superhelter vi blir kjent med i Josh Tranks versjon.
Etter å ha blitt avfeid av sin karikerte naturfaglærer, går det unge geniet Reed (Miles Teller) hjem og er på nippet til å utslette verden fra garasjen. Noen år senere blir talentet hans fanget opp av den brummende idealisten Dr. Storm (Reg E. Cathey), og Reed blir introdusert for et knippe tilsvarende nerdete og geniale ungdommer. Sammen bygger de en maskin som kan sende materie til andre dimensjoner, nærmere bestemt til en ukjent planet som ser ut som Mordor med grønn lava. Etter å ha delt cirka halvannen shot med sprit, blir den mannlige delen av det unge kollegiet såpass overmodige at de sniker seg av gårde til dette stedet i all hemmelighet. Der tuller de det til for seg, får ulike superkrefter, og mister en av kompisene utfor et stup. Vedkommende går derfor fra å være litt gretten til å bli fullstendig stormannsgal og ond. Logikken er ikke akkurat påtrengende, men det verste er den påfallende mangelen på humør og overraskende vendinger, samt de pompøse avbruddene med klisjéfylt livsvisdom. Etter at filmen har brukt tre firedeler av tiden på å introdusere den egentlige handlingen, er det relativt fort gjort å redde verden, slik at det blir tid til en fæl pute-tv-avslutning.