Her har vi et klassisk eksempel på at noen har oppholdt seg i ja-rommet altfor lenge. At ingen har hatt vett til å stoppe dette merakkelset av en film tidlig på manusstadiet, er nesten enda mer fantastisk enn at de har fått med seg kvalitetsskuespillere som Sean Bean og Brian Cox på laget. Da er det hakket mer forutsigbart at den etter hvert loslitte Adam Sandler forestiller filmens helt, installatøren Brenner. Han spiller den faste rollen sin, som den desillusjonerte, men munnrappe mannen, han som ikke fikk den karrieren han hadde sett for seg, som har blitt dumpa av kjæresten, men som selvsagt har et stort hjerte og en god dose sjarm. I denne varianten er det imidlertid bare små glimt igjen av sjarmen, og Sandler utstråler mest av alt en livstrett negativitet som vanligvis er forbeholdt folk som syter over hvor bedritent liv de har på Facebook.
Etter noen innledende runder med tilbakeblikk til 80-tallet, forsøker han å kysse Violet (Michelle Monoghan), en vakker, kvinnelig kunde han har kjent i fem minutter, og blir dødelig fornærmet når hun forutsigbart nok ikke er med på leken. Tilfeldighetene skal ha det til at hun er ansatt i Det hvite hus, hvor også Brenner blir hentet inn som frilanser av sin barndomskompis, USAs president, som spilles av noe så upassende som Kevin James (ja, han tjukke fra "Kongen av Queens").
Deretter bruker Violet og Brenner masse tid på å slenge fornærmelser til hverandre slik at vi alle skal forstå at de selvsagt får hverandre til slutt. Gjesp.
Hovedhandlingen er enda mer åndssvak. Det viser seg at videoopptak fra en arkadespill-konkurranse på 80-tallet på ukjent vis har landet på en fremmed planet. Romvesnene som mottok videoen har av en eller annen grunn oppfattet den som en krigserklæring, og sender derfor gamle dataspill til jorden for å utslette oss. Og siden Brenner har ett eneste talent her i livet, nemlig spilling, er det bare han som kan redde verden fra Pacman, Donkey Kong og Centipede med flere. Med seg har han den selvgode, ufyselige svindleren Eddie (Peter Dinklage) og den fullstendig koko konspirasjonsteoretikeren Ludlow (Josh Gad). Begge har et stort komisk potensial, som dessverre raseres av overspilling og hjelpeløse replikker.
Med en litt annen tilnærming kunne dette blitt en halvfestlig nostalgitripp for oss som var barn på 80-tallet, men det kan se ut til at actionsekvensene hvor våre helter kjemper mot spillfigurene er laget av folk som enten hater spill eller som aldri har spilt, eventuelt begge deler. I bunn og grunn blir de angripende pikslene grunne og påtatte kulisser for nok en langt under pari romantisk komedie, hvor Sandler og co får lov til å boltre seg i fornærmende dårlige vitser som hører hjemme i rett på dvd-filmer. Det minste man må kunne kreve av en komedie, er at den i hvert fall en og annen gang klarer å lokke fram latteren. Her blir det i beste fall litt sjelden humring, og da skal det være sagt at undertegnede er relativt lett å underholde og ikke spesielt kresen.
Hvis du har et behov for å gjenoppleve de primitive spillene vi måtte ta til takke med som barn, finnes det langt bedre måter å gjøre det på. Kjøpe relanserte spill til de nye konsollene, se "Rive-Rolf", hva som helst, egentlig. Det er i det hele tatt vanskelig å finne en eneste god grunn til å kaste bort halvannen time av livet på dette makkverket.