Nest etter søstrene Brontës store romaner om kvinners kår på 1800-tallet ("Stormfulle høyder", "Jane Eyre") rager Thomas Hardys roman (1874) om Batsheeba Everdine høyt. Hun er kvinnen som vil være selvstendig bonde uten å la seg beskytte av en ektemann.
Regissør Thomas Vinterberg lykkes med å skape storslåtte scenerier fra gårdsdrift og sauehold for 150 år siden. Carey Mulligan tolker den kvinnelige hovedrollen med en fin kombinasjon av ynde og myndighet.
Utfordringen er å turnere hvordan tre høyst ulike friere sirkler rundt Miss Everdine. Det går bra så lenge konfliktlinjene er enkle. Sauegjeteren Gabriel Oak (Matthias Schoenaerts) får avslag på frieriet allerede før frøkenen har arvet seg til gård og makt. Han blir i stedet en ansatt som hun behandler nedlatende, helt til hun innser at hun trenger hans kunnskap og hjelp. Traust, men litt for anonymt spill av Matthias Schoenaerts.
Frier nr. 2 er den 40-årige nabobonden som Batsheeba helt ubetenksomt lurer til å tro at hun er interessert i ekteskap. Stakkars, han går på kroken, men får nei til svar. Rørende spilt av Michael Sheen.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Ikke perfektNå liker jeg at den unge bondekonen ikke bare er perfekt i sitt feministiske forsett. En kveld treffer hun på soldaten Troy som vekker lidenskapen i henne og lokker henne til giftermål, til tross for at han elsker en tjenestejente på gården. Passe sleskt framstilt av Tom Sturridge.
Men alt dette tar tid å framstille. Plutselig får Vinterberg det fryktelig travelt med å flette sammen frierne og de dramatiske konfliktene mot romanens slutt. Dermed tyr regissøren til et tempo der hendelsene framstår som melodramatiske. Slik reduseres filmen til klisjéfylt romantikk i 1800-talls-setting i stedet for å gi et interessant perspektiv på en kvinnes mulighet til å bestemme over eget liv og egen kjærlighet.