De er alle gamle og mer eller mindre skrantne, beboerne i et sykehjem i Jerusalem. Men noen av dem er verre stilt enn andre. Max, for eksempel. Han ligger i sykesengen med liggesår og har det vondt, og bare venter på å dø. Kona skriker frustrert til pleiepersonellet at de må gi ham mer morfin. Vennene er hjelpeløse vitner til Max' vonde venting på den befriende døden. "Jeg vil at dere skal hjelpe meg å dø", sier Max når de spør hvordan han har det.
"Alle" er enige om at det hadde vært best om Max fikk dø nå, heller enn etter enda mer smerter. Men ingen vil utføre den straffbare handlingen.
Kameraten Yehezkel, en kreativ mekaniker, skaper en maskin som gjør det mulig for den enkelte selv å trykke på knappen for en "verdig" og smertefri død.
Men så sprer nyheten om dødsmaskinen seg, og mange ønsker å benytte seg av den. Da kommer alle dilemmaene opp i dagen. For hvem skal bestemme over liv og død — den syke eller de pårørende? Hva er motivasjonen? Og spiller den i det hele tatt noen rolle i det store bildet?
Et kontroversielt og følelsesmessig vondt tema, som antakelig vil angå de fleste av oss en dag, belyses fra alle mulige vinkler, uten sentimentalitet, stillingstagen og moralisering, men med varme, vemod, empati og humor. Akkurat sånn måtte det være for at filmen skal engasjere oss og få oss til å tenke grundig på temaet.
Det beste med "Avskjedsfesten" er måten både assistert selvmord og alderdommen varsomt behandles og belyses – modig, realistisk og sett fra innsiden. Minus for et midtparti som står litt og stamper på tomgang, men totalt er dette en flott filmopplevelse som virkelig er verd å få med seg.