Komedien om kosebamsen Ted som plutselig ble levende og vokste seg til å bli en hasjrøykende mannsgris sammen med bestevennen John (Mark Wahlberg) var en sensasjon av en filmsuksess i 2012. Da må det bli oppfølger, så klart! Men når det absurde overraskelsesmomentet er oppbrukt, humoren er flau og plottet suger, da havner "Ted 2" på listen over tidenes verste oppfølgerfilmer.
Siden sist har Ted giftet seg med Tami-Lynn. I et forsøk på å redde sitt kranglete ekteskap, prøver paret å få barn. I prosessen med sæddonor og adopsjon kommer det fram at Ted egentlig ikke fins, fordi han juridisk ikke er et menneske. Dermed blir det en slags borgerrettskamp i retten, med paralleller både til slaveriet og homokampen, der Ted prøver å bli anerkjent som menneske, ikke bare en eiendel.
Høres det tåpelig ut? Å oppleve det på kino er enda verre.
Seth MacFarlane ser ut til fullstendig å ha mistet grepet over både humor og manus. For det er ikke den rappkjeftede frekkasen Ted vi lærte oss å elske i "Ted" vi møter igjen her, men en sur og kverulerende teddybjørn. Ted i forsvarsposisjon som offer? Nei takk.
Advokatsnakk og borgerettskamp er til de grader malplassert som ramme for Teds personlighet, og forsøkene på å jazze opp rettsdramaet med litt romantikk og humor om marijuanarøyking, kjønnsorganer og kroppsvæsker blir bare flaue repriser fra første film.
Og Liam Neeson, som også dukket nylig også dukket opp som gjest i "Entourage", dukker opp i en teit, liten rolle. Bare for kunne bruke navnet hans på plakaten for kredens skyld. Han må ha vært utilregnelig i gjerningsøyeblikket.
Sjelden har så mange gode skuespillere gitt så mye for et så bedritent manus og en så flau film.