"Mandariner" skaffet i fjor den georgiske regissøren Zaza Urushadze en fortjent oscarnominasjon som Beste fremmedspråklige film – på vegne av Estland.
Ja, du leste rett, Estland. Det overraskende er at Urushadze, som også har skrevet manuset, har gjort to utvandrede estere i Georgia til dramaets hovedpersoner.
Vi er i provinsen Abhkasia ved østkysten av Svartehavet, like sør for Kaukasus-fjellene. Her foregikk det i 1992 heftige krigshandlinger da russiske og tsjetsjenske soldater hjalp abhkaserne med å løsrive seg fra Georgia.
De fleste esterne rømte landet da krigen brøt løs, men Urushadze dikter at to av dem ikke dro straks. Fruktbonden Margus vil først høste sin svære mandarinavling, og naboen hans, Ivo, snekrer kassene som frukten skal pakkes i.Dette oppfinnsomme manusgrepet gjør at de to mennene brått blir vitne til en dødbringende trefning mellom georgiere og tsjetsjenske leiesoldater rett utenfor husdøra. Snart blir den fredsæle Ivo nødt til å pleie to overlevende fiender under samme tak, den ene muslim, den andre kristen.
Det er blitt en original historie om krigens og hatets meningsløshet. Om å holde ord hvis man lover å ikke hevne seg. Ivo kunne lett blitt en verdensfjern talsmann for antikrigsholdninger. Men når Urushadze til slutt viser hva den gamle mannen har gjennomlevd, er det bare å bøye seg i respekt for hans forsonende humanisme.
De estiske skuespillerne gjør en ypperlig jobb, og georgiske aktører framstiller soldater på begge sider i konflikten overbevisende. Balansen mellom dvelende og dramatiske scener er virkningsfull, og filmingen er utsøkt. Gå og se.