Det er gått 22 år siden regissør Steven Spielberg skremte vettet av kinopublikummet med den første "Jurassic Park" -filmen. Den gang var det en eksentrisk milliardær som framstilte levende dinosaurer ved hjelp av gen-materiale fra insekter og plasserte dem i en fritidspark i Costa Rica. Så gikk noe fullstendig galt, dinosaurene slapp løs og rollefigurene til Laura Dern, Jeff Goldblum og Sam Neill kjempet desperat for livet.
Slik knekket Spielberg koden for å lokke horder av besøkende til kinoen for oppleve eksotisk skrekk og gru. Men i oppfølgeren, "Jurassic Park, den tapte verden" (1997), slurvet han med å lage et skikkelig manus. Nr. 2-filmen var en endeløs defilering av arge dinosaurer, og skuespillerne ble pappfigurer i monstrenes matfat. Men publikum strømmet til uansett.
Oppskriften ble gjentatt i «Jurassic Park III» i 2001, da med Spielberg som produksjonsleder. Nå lå parken som stålgrå ruiner i grønn jungel. En forsker returnerte til øya for å finne ut om et av urdyrene, raptoren, var mer intelligent enn mennesket. Ny skrekk oppsto idet menneskene kjempet drabelig mot den ene arten villere enn den andre. Men de måtte levere tilbake stjålne raptoregg. Beviste så det at dyrene er mer intelligente enn mennesker? Nei, det forble uklart. Dyrepasseren er helten
Årets film prøver å gå videre på samme idé. En storslått temapark, "Jurassic World" , er bygd nær ruinene av den første parken og kan ta imot 21.000 turister daglig. Barn får ri på de snilleste variantene, og man kan kjøre rundt i stilige boblebiler med sikkerhetsglass for å se litt farligere dyr.
De mest fryktinngytende beistene, fire velociraptorer, holdes behørig innesperret. Imidlertid har filmens mannlige helt, dyrepasseren Owen (Chris Patt), utviklet et følelsesmessig bånd til dem slik at de ser ut til å adlyde ham.
Klart vi forstår at hans kontroll over de kjøttetende rovdyrene er begrenset. Bare vent, snart går ting helt skeis og by på ny skrekk. Det store sammenbruddet skyldes at parkens ledere har skaffet en enda mer skremmende attraksjon, Indominus Rex, en genmanipulert raptor som er større, raskere, farligere og mer intelligent enn alle andre. Hjeeeelp! Når monsteret bryter ut av den dataovervåkede innhegningen, er det bare å løpe for livet.
Tåkefyrstesnakk
Der tåkefyrstesnakket inntrer, er i dialogene mellom den gode, snille Owen og den aggressive Hoskins. Sistnevnte er en Darwin-inspirert fyr som sikler etter å slippe raptorene løs på Indominus Rex og se hvem som er sterkest. Men manusforfatterne og regissør Colin Trevorrow får ikke filosoferingen rundt vill og temmet natur til å henge på greip.Det han lykkes langt bedre i, er å arrangere skriking og løping i stadige nye varianter. Parksoldater med utstyr til å løse kriser forsvinner lynkjapt i kjeften på udyret, og snart brer panikken seg i parkleiinga og blant publikummere. Dataframstillingen av glefsende kjøttetere og andre fortidsdyr er overbevisende turnert slik at de som vil ha action, får det i fullt monn.
Klossete klipp
Et brødrepar får sitt livs skrekk i boblebilen mens den tantete tanta deres, Claire – daglig leder i parken – prøver å redde dem. Men klippet der guttene berges fra kjøreturen er klossete utført. Den kjekke dyrepasseren, pussig nok med militærbakgrunn, er trofast med på laget og løser flokene. Den prektig utspjåkede tanta forvandles til en sexy redningskvinne og får seg et kyss på truten i et så kritisk sekund at vi må skrattle. Jaja.
Om Indominus Rex overvinnes? Å nei da. Her er det rom for en ny Jurassic-film, må vite.