Regi: Eric Lartigau. Med: Karin Viard, François Damiens, Eric Elmosnino, Louane Emera, Roxane Duran, Mar Sodupe. Frankrike 2014. 1 time 45 minutter. Aldersgrense: Tillatt for alle. Egnethet: Ungdom/Voksen.
Det skyldes at regissøren Eric Lartigau vil så mye forskjellig i filmen om en bondefamilie der tre er døve og bare tenåringsdatteren kan høre.
På sitt beste har filmen en kantete sjarm som får fram at det er fullt mulig å fungere godt selv om man bruker tegnspråk i hverdagen. Melkebonden Bélier og hans kone skjøtter gårdsdriften utmerket, og på torget selger de oster og andre produkter med hjelp av datteren Paula som kommuniserer med kundene. At den døve faren får for seg at han skal stille som kandidat i stedets valg på borgermester, virker fullstendig urealistisk. Men i en komedie som dette får man legge til side snusfornuft.
Masete overspill
Mens den ukrainske filmen "Stammen" fra i vår utelukkende benyttet døve amatørskuespillere, spilles ekteparet Bélier av erfarne, hørende skuespillere. Det gir ikke samme autentisitet. Snarere virker Karin Viard og François Damiens masete i sitt overspill, særlig med gjentatte antydninger til ekteparets livlige sexliv.
Det andre sjangerbeinet regissøren tyr til, er den romantiske tenåringsfilmen. Gradvis blir dette historien om Paula som fortjener å frigjøre seg fra familien for å utvikle egne sangtalenter, men også å vinne den kjekke gutten på skolen.
Ujevn personskildring
Her er person— og miljøskildringen ujevn. Debutanten Louane Emera lykkes brukbart i å framstille jenta som kommer i klem mellom hensynet til sin døve familie, og lysten til å få en sangutdannelse i storbyen Paris. Eric Elmosnino i rollen som sutrete sanglærer virker erkefransk og håpløs i sin overdrevne kjefting på elevene sine.
Til slutt går alt opp i en lykkelig enhet, uten at jeg blir særlig beveget.