Regi: Brad Bird. Med: George Clooney, Hugh Laurie, Britt Robertson, Judy Greer, Raffey Cassidy, Tim McGraw, Kathryn Hahn, Keegan-Michael Key, Thomas Robinson. USA 2015. 2 timer 9 minutter. Aldersgrense: 11 år. Egnethet: Ungdom.
Abstrakte tanker er jammen ikke enkle å popularisere i en filmfortelling som krever høyst konkrete hendelser og handlinger.
Brad Bird og hans medmanusforfattere har tydeligvis satt seg fore å lage en story som motvirker alskens utsagn om at verden går under i klimakrise, nød, krig og annen elendighet.
Pessimisten og optimisten
Det første de gjør, er greit nok: Man konstruerer to hovedpersoner, den middelaldrende Frank Walker (George Clooney) og tenåringen Casey Newton (Britt Robertson). Han er den smarte ingeniøren som har blitt desillusjonert med årene, hun er den optimistiske drømmeren som tror at det er mulig å gjøre noe for å redde verden.
For at barn ned i 11-årsalderen skal la seg fenge av dette, lager Bird en fortelling i fantasy— og science fiction-sjangeren. "Fantasi er viktigere enn kunnskap", er et mottolignende utsagn som lanseres underveis.Problemet er bare at filmen nesten ikke handler om noen verdens ting. Joda, Casey får plutselig mellom hendene en pin som viser en blå T (den står nok for Tomorrowland, men fikk meg til å tenke på Tesla). Straks hun berører den, havner hun i en gedigen hveteåker og ser en framtidsby i det fjerne.
Drivende prosjekt mangler
Men so what? Bird sliter med å ha en dramaturgisk motor, et drivende prosjekt som personene skal utføre. Det virker løfterikt at hendelser fra Walkers barndom i 1964 flettes inn der gutten Frank veiledes av den søte robotpiken Athena. Men når hun dukker opp igjen på nåtidsplanet 50 år senere, er konflikten mildt sagt ullen.
For å kompensere for dette pøser regissøren på med action, eksplosjoner, slåsskamper (inkludert et avkappet hode) og elektriske kortslutninger idet Walker og Casey må kjempe mot en guvernør Nix og diverse ondsinnete robotmenn.
Tidvis ser det spektakulært ut, til fornøyelse for de yngste. Men rett som det er bryter Bird inn med halvfilosofiske replikkvekslinger om pessimister og optimister, realister og drømmere. Da spår jeg at barna detter av mens vi voksne tenker at joda, gi nå ikke opp å tro på framtida. Superpedagogisk
Mot slutten prøver regissøren å røre oss til tårer med en avskjedsscene mellom robotpiken og Frank. Jeg gråter ikke en skvett, men flirer i stedet godt da Athena røper for George Clooney at "grunnen til at du ikke fikk meg til å smile, er at du ikke er morsom". Hvilken treffende innsikt til en skuespiller som aldri har mer enn to gravalvorlige ansiktsuttrykk.
En superpedagogisk sluttscene bærer bud om at vindmøller og drømmere vil redde savannen og skogen og hveteåkeren. Det ytterst velmente budskapet hadde fortjent en langt bedre story.