Fabeldyr og hvor de er å finne
Eventyr / familiefilm / fantasy. Med: Ezra Miller, Ron Pearlman, Eddie Redmayne. Regi: David Yates. Storbritannia / USA, 2016. Varighet: 2 timer, 11 minutter. Aldersgrense: 12 år,
Julen kommer tidlig til Potter-fansen i år, med den første spin off-filmen fra Rowlings vidunderlige univers. De som har lest bøkene og sett filmene om den unge trollmannen og vennene hans, vil antakelig kjenne igjen tittelen på årets film som navnet på en av lærebøkene som er i bruk på trollmannskolen Hogwarts.
Vi følger forfatteren av boka, Newt Scamander, på et tidspunkt hvor han fortsatt driver med research og feltarbeid, og hvor forfatterdrømmen ligger et stykke inn i framtiden. Gjennom en kort innledning tapetsert med diverse avisutklipp, blir vi orientert om at den onde trollmannen Grindelwald (Voldemorts forløper) har skapt mye ødeleggelse i et allerede krigsherjet Europa, og man frykter at han nå befinner seg på ukjent sted i USA. Scamander har imidlertid ingen ambisjoner om å nedkjempe vedkommende. Når han går i land i USA, med en bokstavelig talt bunnløs koffert full av noe spesielle kjæledyr, er det av rent dyrevelferdsrelaterte grunner. Det tar imidlertid ikke lange stunden før han uforvarende har havnet i søkelyset til den amerikanske divisjonen av Ministry of magic, fordi deler av innholdet i kofferten sliter seg.
Det er flere ting som bidrar til at magien fra de åtte filmene om Harry og vennene hans blir brutt. Det ene er åpenbart plasseringen. Handlingen settes i gang idet den unge Newt Scamander ankommer New York, midt på 1920-tallet. Der vi tidligere zoomet inn på det gammeldagse toget som tok våre venner med fra travle London ut på den engelske landsbygda, går vi nå inn for landing i det som er blant filmhistoriens aller mest velbrukte kulisser, og det tar ikke lang tid før en uidentifisert, mørk sky raser igjennom byen og river i stykker bygninger og brostein på sin vei. Det kunne like godt ha vært en film om Godzilla eller Ghostbusters, lite eller ingenting av det som kjennetegnet den potterske koselig-nifse stemningen er ivaretatt. Innledningsvis kan det se ut til at vi har med en ganske ordinær katastrofefilm med overnaturlige elementer å gjøre, riktignok med flotte effekter, men hvilken storfilm i denne sjangeren har ikke det?
Det andre aberet handler om persongalleriet. I den potterske verden spilte barn de fleste nøkkelrollene (et smart grep når man henvender seg til et ungt publikum), mens voksne i større eller mindre grad var henvist til periferien, ofte som obstruksjoner. I denne filmen er det de voksne som må ordne opp, til dels på vegne av barn, viser det seg etter hvert.
Noe som bringer oss til det neste problemet: Persongalleriet er virkelig ikke mer interessant enn det må være. Eddie Redmayne er flott som den utviste Hogwarts-eleven Scamander, som har viet livet til å sikre overlevelsen til magiske dyr over hele verden, og samspillet mellom ham og den tilsvarende degraderte etterforskeren Tina (Katherine Waterston) er til tider fint og nesten rørende. Men mangelen på temperament og indre konflikter er så påtakelig at spesielt han ofte framstår som et billedvakkert, tomt skall.
Den som kanskje sjarmerer mest er gompen (ikke-magisik person, red. anm.) som slippes inn i historien som følge av det velbrukte forveksling av kofferter-trikset, og som av litt uklare grunner blir med våre helter gjennom hele filmen. Han har ingen åpenbar funksjon for plotet, noe som tyder på at han, i likhet med en del ufullstendige referanser til personer vi ikke møter, er skrevet inn for å legge grunnen for de neste filmene. I denne perioden av den magiske verdenshistorien lever nemlig det magiske segmentet i USA strengt adskilt fra gompene. Ekteskap på tvers, slik vi kjenner det fra Potter-historiene, er strengt forbudt, og hovedmålet er at alle gomper skal være totalt uvitende til trollmenns og heksers eksistens.
Men noen vet. En slags pietistisk familiemenighet holder stadig offentlige dommedagsappeller og advarer ignorante newyorkere om faren ved at hekser vandrer iblant dem. Denne gjengen er langt nifsere enn de ulike dataanimerte dyrene som riktignok pryder filmens tittel, men som først og fremst oppleves som litt rotete staffasje i en historie som foreløpig spriker i for mange retninger. La oss håpe at det tar seg opp i de neste kapitlene.