Blair Witch
Grøsser/Thriller. 1 time, 29 minutter. Med: Corbin Reid, Wes Robinson, Valorie Curry. Regi: Adam Wingard. USA, 2016. Aldersgrense: 15 år
Det er nesten fascinerende hvor tett opp mot den opprinnelige historien skaperne av «Blair Witch» har lagt seg. Handlingen starter 20 år etter at de tre ungdommene i den første filmen forsvant. Denne gang er det Heathers lillebror som drar ut i skogen sammen med tre kompiser for å forsøke å finne ut hva som skjedde med søsteren og hennes to venner. Formen er den samme: Historien fortelles utelukkende gjennom kameraopptak som en eller annen har funnet etter at også denne gjengen ble borte.
Problemet er bare at enkelte ting ikke kan gjentas. Noe av det som gjorde den første filmen så spesiell, var den nedstrippede, liksom-autentiske formen. På forhånd ble det lagt ut rykter om at opptakene var ekte. Skuespillerne brukte sine egne navn, og framsto i bunn og grunn som virkelige personer, som kranglet og jabbet ustanselig, vinglet med kameraene og i det hele tatt fikk den fatale skogsturen til å se ut som noe en gjeng amatørfotografer faktisk kunne ha filmet.
I årene som er gått mellom den første filmen og denne, har dette virkemiddelet med «bortkomne opptak» blitt brukt av mange. Dermed blir det helt urimelig å forsøke å gjenskape premisset fra den første filmen. Det som gjør det enda verre, er at resultatet er blitt såpass mye glattere. Det er for så vidt en viss logikk i at gjengen i årets film har tilgang på bedre utstyr, men man har gått for langt i å forsøke å strømlinjeforme produksjonen. Vel er den mer behagelig å se på (det skulle ikke så mye til), men det er ofte vanskelig å forstå at en del av sekvensene liksom skal være filmet av et håndholdt kamera. Det vil si, det er vanskelig å forstå hvem som holder det, og ikke minst hvorfor. Når man for eksempel har satt seg fast i en underjordisk tunnel og desperat prøver å komme seg løs, skulle man kanskje tro at det å filme sine egne strabaser ble nedprioritert.
I tillegg har man falt for fristelsen med å inkludere klassiske «stokk du nå?»-effekter fra mer tradisjonelle skrekkfilmer. Det fungerer bare sånn måtelig. Sjarmen med den første filmen var det hverdagslige, hvordan noe man aldri fikk se gradvis fikk de tre ungdommene til å bli så til de grader vettskremt. I likhet med den første «Alien»-filmen bruktes mesteparten av tiden til å stille og rolig trappe opp til finalen. Her er det fullt kjør nesten med en gang, slik at man mister effekten med skrekken som kommer krypende gradvis. I stedet blir den kastet på oss, på en måte vi har opplevd utallige ganger før.