Genre: Drama / Thriller
Regi: Ron Howard.
Med: Tom Hanks, Felicity Jones, Omar Sy, Ben Foster, Sidse Babett Knudsen.
USA 2015 2 timer 1 minutter Aldersgrense: 15 år
Det utmerkede med Dan Browns bestselgerbøker er at forfatteren kan knepene med å tvinge en til å lese videre fra kapittel til kapittel. Men den samme cliffhanger-effekten klarer regissør Ron Howard på ingen måte å skape i filmversjonene. «Inferno» er oppfølgeren etter «Da Vinci-koden» og «Engler og demoner».
Resultatet nå er uendelig med skravling rundt den hardt plagede professor Robert Langdon fra Cambrigde som han våkner opp i en sykehusseng i Firenze med sår i hodet og kraftige synsforstyrrelser. Han husker ikke hva som har skjedd og må lide seg gjennom fæle hallusinasjoner. De ligner til forveksling framstillinger av Dantes helvete.
Akkurat det ser ekkelt nok ut. Men Howard tværer ut scenene med samtaler mellom Langdon og legen Sienna Brooks som forsøker å hjelpe ham. Tom Hanks må stort sett rynke pannen i bekymring da han jo skal framstille professoren som dypt plaget.
Visst blir de to forfulgt av en skytende, italiensk politikvinne, en farget agent med ondt blikk samt et team av Verdens helseorganisasjon (WHO)-folk som vil ha tak i noe vi ennå ikke vet hva er.
Forsøkene på action er likevel så forvirrende og ispedd så mye kjapt kodeprat at det blir riktig kjedelig. I bøkene består mye leserglede av å knekke kodene om kapp med professoren. Men i filmen innser Ron Howard, med rette, at publikum kan ha ramlet av midtveis. Følgelig lar han en fyr holde et helt lite foredrag om alt som har skjedd så langt. Er det ikke noe som heter show, don’t tell, herr regissør?
Det viser seg - selvfølgelig - at visse folk ikke er og gjør det de gir seg ut for å være og gjøre. Slikt er et gammelt fortellerknep, men så forslitt at det ikke imponerer synderlig. Rent pussig er det da det også dukker opp en moden kvinne som Langdon kan ha hatt en romanse med i fortiden, uten at man husker noe slikt. Jaja. Howard kunne jo ikke akkurat fortsatt som i «Da Vinci-koden» der unge, skjønne Audrey Tautou stadig utbrøt: «Men kjære professor!».
Første film fortalte den høyst fantasifulle historien om Maria Magdalena som en slags fruktbarhetsgudinne som var gift med Jesus og rømte til Frankrike med deres felles barn. I andre film døde Paven, og fire kardinaler ble tatt av dage av satanistbevegelsen Illuminati etter et komplekst gåte-mønster.
Og nå? Nå tyr manusforfatterne til aktuelle problemer i vår verden: Ville det ikke være smart å løse befolkningseksplosjonen ved å utløse en moderne utgave av Svartedauen og la den ta halve menneskeheten av dage?
Ikke forvent dybdeborende psykologi for å begrunne personenes handlemåter. De ekte snille er særdeles uskyldige og heltemodige, de slemme er forherdede uten at det forklares hvordan de har blitt så onde.
Eneste belønning er at det blir dreis over actionscenene i Istanbul mot slutten.